06. juni 2014

Jeg kjemper en daglig kamp med meg selv. Jeg vil bli frisk! Jeg vil bli syk! Jeg føler at jeg er i en slags mellomting. Jeg er verker syk eller frisk. Jeg er ikke deprimert nok til å få hjelp. Men selvmordstankene mine gjør at jeg ikke akkurat kan kategoriseres som frisk. Jeg vil være enten eller. Jeg vil være syk nok til å få hjelp, eller frisk.

Jeg kan ikke være åpen om hvordan jeg har det. For hvordan har jeg det? «Jeg er ofte sliten. Men ikke fysisk sliten, mer psykisk. Jeg har mistet sex lysten min. Jeg tenker for mye på mat. Jeg har ikke lyst til å leve, men samtidig har jeg lyst til å leve.» Det er ikke noe jeg klarer å forklare til folk. Så jeg later som at jeg har det bra. Bare kjæresten min vet hva jeg sliter med. Og selv ikke han forstår det helt. Det er ikke så rart, for jeg prøver å overbevise han om at jeg faktisk har det ganske ille, samtidig som jeg prøver å overbevise han om at han ikke har noe å uroe seg for. Det er ikke lett å forstå seg på meg.

Jeg er lei av å være i midten.

Reklame

20. mars 2014

Jeg har ikke mange venner. Jeg prater ikke med fremmede. Jeg tar ikke initiativ til vennskap. Jeg mister kontakten med folk når vi ikke bor på samme plass. Gjerne også når vi bor på samme plass. Jeg liker å dra hjem etter skolen. Jeg liker å sitte hjemme på lørdagskveld.

Jeg er kresen. Jeg er vanskelig. Jeg kan være åpen om livet mitt, men det er bare i samtaler. Når det kommer til den fysiske delen av vennskap – å tilbringe tid sammen, så holder jeg tilbake.

De aller fleste dager er det helt ok. Jeg har venner på skolen (to faktisk) som jeg kan være med der. Jeg har venner på facebook. Jeg har kjæresten. Jeg har hun jeg bor med. Det er nok. Jeg trenger ikke å være sosial på ettermiddagene eller drikke meg dritings på lørdagskveld for å være lykkelig.

Men noen ganger skammer jeg meg. Jeg føler at det er noe galt med meg. Overalt rundt meg går folk i grupper på 4-7 folk. De ler og de prater sammen. De sitter på rekke og rad på forelesningene og seminarene. Jeg derimot, jeg har mine to venner og andre folk jeg sier hei og hade til. På facebook er folk besatt av å vise at de har venner, at de er sosial. Ofte føler jeg at det ikke er sosialt akseptert å velge å være alene. Man skal være sosial! Hva har du gjort i helgen? spør de. Nei, jeg gjorde ikke noe spesielt. Jeg gjør sjeldent noe spesielt. Jeg spiser sjokolade, ser på serier, film med kjæresten og kanskje ett par øl på kvelden. En perfekt helg i mine øyne. Men den følelsen jeg får når jeg sier «ikke noe spesielt». Det er ikke en god følelse. Jeg føler at de dømmer meg.

17. mars 2014

Jeg vil ikke egentlig bli bedre. Etter å ha sett på 7th heaven i fem timer i sengen ligger jeg å stirrer i taket en stund. Jeg vil ikke bli bedre, tenker jeg. Jeg vil ikke gjøre det jeg må gjøre for å bli bedre.

Ikke at jeg egentlig vet hva jeg må gjøre. Prate med noen? Være positiv? Komme meg ut av leiligheten? Være sosial?

Jeg vet ikke. Og jeg vil ikke vite. For jeg vil ikke gjøre det.

Jeg leste en plass at det første skrittet for å bli bedre er å innse at noe er galt. Jeg har innsett det. Og siden jeg leste den setningen har jeg lurt på hva som er neste skritt. Kanskje at man vil bli bedre? Dit har jeg ikke kommet ennå.

Jeg ligger i sengen og ser på at jeg faller sammen og drar hele livet mitt med meg. Jeg sluttet i jobben, jeg har hatt problemer med kjæresten flere ganger i uken den siste måneden (inkludert to uker hvor det var over fordi jeg gjorde det slutt – men så ombestemte jeg meg). Det eneste jeg ikke ødelegger er utdanningen min. Jeg går ennå på skolen. Jeg liker skolen. Jeg liker å studere. Noen dager går det tregt og noen dager velger jeg å sove hele dagen. Men jeg henger ikke bak. Jeg er flink på den delen av livet mitt. Det er det andre. Venner, jobb, kjæreste, kjøretimer, ansvar, familie. Det er det jeg ikke klarer.

11. mars 2014

Jeg sitter på skolen og ser rundt meg. Det går opp for meg at man aldri vet hva andre bærer på. Hun jenta som ler i hjørnet der – hvilke hemmeligheter har hun? Den gutter som sitter alene ved det bordet – har han noen venner? Alle som går forbi meg. Alle har de et eget liv, med egne tanker og følelser. Sjeldent får man et blikk inn i deres liv.

Selv mine to nærmeste venner på skolen vet ikke hva jeg bærer på. De vet ikke at når jeg sitter å stirrer ut av vinduet så tenker jeg på at jeg har lyst til å dø. De vet ikke at når jeg sier at jeg skal dra tidlig hjem så gjør jeg det fordi jeg så vidt klarer å holde meg oppreist. De kjenner meg ikke. De kommer kanskje aldri til å vite hvem jeg egentlig er.

Da begynner jeg å lure – hvem er de? Hva holder de inne? Har de en fortid, nåtid eller fremtid som jeg ikke kjenner til? Har de bekymringer og negative tanker og skumle følelser? Kommer jeg noen gang til å vite?

Jeg har en historie

I hodet mitt ligger denne historien. Jeg har en hel bok der oppe. Jeg kunne fortalt deg alt! Jeg kunne gjort deg kjent med karakterene, hvordan de ser ut og hvordan personligheten deres er. Jeg kunne fortalt deg hva som skjer med dem i løpet av historien. Jeg kunne fortalt deg hva du skal føle mens du leser. Hva du skal føle når du lukker den igjen etter å ha lest siste siden. Jeg har nesten alt. Begynnelsen er klar, midten er klar og slutten er nesten klar. Drama og kjærlighet. Det er en fantastisk historie, og jeg har veldig lyst til å lese den selv.

Jeg har en historie i hodet mitt. Men hvor mye har jeg skrevet ned? Fire og en halv linje med tekst i Word. Fire og en halv linje av det tredje kapitlet.

Jeg er redd. Jeg elsker denne historien. I hodet mitt er den helt perfekt. Hvordan skal jeg klare å få det i ord, på papiret? Jeg slet med de fire linjene jeg har skrevet hittil, og jeg liker de ikke. De ser så ukomfortable ut. Så falske. Amatørmessige. Jeg kan gå tilbake på bloggen min og være helt i ekstase fordi jeg liker mine egne ord, jeg synes selv jeg er så flink til å skrive noen ganger. Men det er en helt annen sjanger. Setningene trenger ikke å gi mening i bloggen. Historien må gi mening. Den må fenge, i 150+ sider!

Jeg tror egentlig jeg bare tenker for mye.

Don’t cry for your love

På den ene siden vil jeg dra på eventyr og kysse kjekke mannfolk og danse hele natten og ha nye opplevelser.
På den andre siden er jeg forelsket i ex’en. Jeg vil fortelle han alt som skjer i livet mitt og gråte i armkroken og bli trøstet når jeg har det vondt.

Jeg går rundt i mørket. Jeg snubler meg fremover og vet ikke egentlig hva jeg gjør. Jeg er kvalm, mister matlysten, raser ned i vekt, unngår telefonen når sjefen ringer og lyver til kjørelæreren om at jeg er syk. Jeg prøver å si til meg selv at jeg bare skal leve. Jeg skal bare leve livet og ikke tenke på det. Men jeg klarer ikke det! Jeg kan si en ting til meg selv, men hvordan skal jeg klare å gjennomføre det når kroppen min roper ut at noe er galt?

Jeg savner han. Herregud jeg savner han. Men hvis jeg tar han tilbake i dag, vil jeg da alltid tenke på det jeg kunne gjort? Det jeg kunne opplevd? Kan jeg få noen måneder på å oppleve det jeg vil, og så gå tilbake til han?

Det er ikke rettferdig. Men livet er ikke rettferdig. Skal jeg la det være urettferdig for meg, eller skal jeg ta de valg jeg mener er riktig og håpe at det er greit for han at det er urettferdig for han denne gangen?

22. februar

Hun føler at hun spiser for mye. Hun føler at hun spiser for lite. Klokken går og hun er sulten bare fem timer etter at hun har spist. Det er jo ikke lenge. Det er jo for lenge. To brødskiver til frokost. To brødskiver til lunsj. Navnene på måltidene gir ikke mening lenger. Tidspunktene for når man skal spise hva gir ikke mening lenger. Tre brødskriver til middag. To brødskiver til kvelds. Klokken åtte, ni, ti, to, fem, åtte, ti. Det spiller ingen rolle. En brødskive, to, tre, seks brødskiver. Det spiller ingen rolle.

Kvalm sulten kvalm sulten kvalm sulten kvalm.

18. februar

Når man finner den man ser for seg en fremtid med. Den man vil få barn med. Gifte seg med. Bygge hus med. Bli nittini år gammel med. Da tenker man at det er gjort.

Hver dag man er i det forholdet gir man opp alt det andre. Forelskelse, kiling i magen når han logger på, fnisingen når han sender bilde av seg selv som god natt melding, første kyss. Men det er greit. For man har jo funnet den man vil være med resten av livet.

Så tenker man over det litt. Man er for ung. Man er for vill. Man har lyst til å oppleve mer! Kan ikke dra ut å drikke for da gjør man kanskje noe dumt. Kan ikke bli venn med han kjekke for da gjør man kanskje noe dumt. Men man gir etter. En stund.

Så våkner man en dag og har vært å drukket. Man våkner og har blitt venn med han kjekke. Dagen går og man kjenner kilingen i magen når han skriver på facebook chatten. Man fniser. Man har et valg å ta.

Jeg gjorde kanskje en stor feil i dag. Allerede har jeg angret. Knappe seks timer senere har jeg angret sikkert ti ganger. Men så sjekker jeg facebook for attende gang de siste ti minuttene. Og han er pålogget! Han kjekke er pålogget! Hjertet hamrer. Alt i kroppen rister. Og jeg glemmer sorgen. Jeg glemmer at jeg angrer.

To år

Hun prøver å tenke positivt. Er det ikke det man skal gjøre?

Hun ser at det skjer. Sakte med sikkert.

Hun tenker tanken. Men hun skal ikke gjøre det, hun lover!

Hun vil bare hjem. Ligge i mørket. Under dyna.

Hun tenker på alt hun må gjøre. Ansvarsfull voksen liksom.

19. november 2013

Jeg prøver å tenke positivt. Når de dumme tankene kommer. «Neida, det kommer til å gå så bra», «Jeg er flink!». Jeg vet ikke om det hjelper, men det skader ikke. Det å gå å sture på de negative tankene hjelper uansett ikke. For det er jo logisk at jo mer jeg går å gruer meg, jo verre blir det når dagen kommer. Jo verre blir det for hver dag det nærmer seg. Så jeg tenker positivt!

Jeg tror ikke jeg blir bedre av det. Jeg tror ikke de dumme tankene kommer til å forsvinne bare fordi jeg lyver til meg selv.

Dagene er tunge. Kjøretimene tar nesten livet av meg. Kjøretimer! Det å lære meg å kjøre sender meg bare lengre og lengre ned i depresjoner! Det høres så latterlig ut. Herregud liksom. Kjøretimer. Jeg føler meg bare dum. Jeg kan ikke fortelle det til noen heller. Ingen ville jo tatt meg seriøst. Føler jeg.

Jeg prøvde nesten å oppsøke hjelp. Jeg bestemte meg for å gjøre det. Ta kontakt med noen. Men det skjedde ikke. Vet ikke helt hvorfor. Det er vel det samme problemet jeg hadde før. Jeg er redd for å ikke bli tatt seriøst. Man skulle tro jeg hadde lært. Jeg trodde jo jeg hadde det! Jeg trodde at det kom til å bli annerledes denne gangen. At jeg kom til å innse tidligere at noe er galt og at jeg må gjøre noe med det.

Jeg har lagt mye tid og tanker i å overbevise meg om at jeg ikke trenger å oppsøke hjelp. Jeg legger mye tid og tanker i å jage bort det skumle og fortelle dumme løgner til meg selv. Men det er noe. Det er vel bedre enn å gjøre ingenting.

16. oktober 2013

Noen dager er vanskelige. Alt føles så unødvendig ut. Det er så tungt. Hvorfor skal det være så tungt? Hvorfor skal livet være så tungt?

Jeg har hatt mange dårlige dager i mitt liv. Fra jeg var seksten til jeg var tyve år hadde jeg flere dårlige dager enn gode. Starten på et normalt liv var kvelden jeg, for første gang i mitt liv, tenkte på å ta livet mitt. Etter det gikk det bare oppover. Før det hadde jeg det tungt, ja. Men det å ta livet mitt var liksom ikke et alternativ. Jeg måtte bare lide meg gjennom det. Siden den kvelden har jeg hatt flere gode dager enn dårlige. Men på en måte er det dårlige dagene verre nå enn før. De kommer sjeldnere, men når de kommer tar de med seg tankene om selvmord. Etter at jeg tenkte det den ene kvelden har jeg aldri kommet meg unna.

I dag er en sånn vanskelig dag. Det er tungt å puste. Alt i livet føles så meningsløst. Eksamen, kjøretimer, kjæresten, venner, mat… Alt er så unødvendig tungt. Hva er vitsen? Hvorfor slite meg gjennom livet? Hvorfor tåle alt dette? Jeg bare… Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det. Hvorfor jeg skal klare det.

05. oktober 2013

Da vi flyttet til Tromsø, for to år siden, var det veldig viktig for meg at vi fikk et hjem. Ikke bare en leilighet vi bodde i, men et hjem. Møbler, kjøkkenutstyr og alt slikt. Det var middager og storhandel og baking. Jeg ville være voksen. Jeg ville være husmor.

Midt i alt det negative jeg opplevde forble det viktig for meg. Kort tid etter at beste venninnen min tok livet sitt gikk hverdagen til det normale igjen. Dagen etter at jeg hadde selvmordstanker for første gang sto jeg opp som ingenting og tok tak i husarbeidet. Det var ikke alltid jeg hadde ork til å gjøre det som måtte gjøres – men jeg var bevisst på det. Jeg ville ha det fint rundt meg. Den stygge sofaen ødela hele stuen, middagen skulle være ordentlig og vi skulle være voksen.

Så ble jeg singel. Og livet mitt snudde seg på hodet. Etter to år skulle jeg bo alene. Og hverdagen min ble slik den var før vi flyttet inn sammen. De årene jeg bodde alene etter at jeg flyttet fra mamma ble brødskivene spist fra kasserollelokk før oppvasken ble tatt. Jeg lagde middag to ganger i måneden. Jeg hadde sengen min i stuen, selv om jeg hadde et ledig soverom. Ja, jeg pyntet leiligheten etter beste evne. Kindereggfigurene mine og pingvinene mine sto så pent i hyllen. Men det var ikke et voksent hjem. Og etter at jeg flyttet ut av leiligheten vi delte sammen gikk jeg tilbake til det. Til å ikke være voksen i hjemmet. Jeg spiste potetgull til middag og måtte stress-vaske klær fordi jeg ikke hadde mer rent undertøy igjen.

I dag er vi kjærester igjen, men vi bor ikke sammen. Det gjør at jeg blir dratt mellom to verdener. Den ene siden av meg vil bygge hus og få barn. Den andre siden vil sove på en madrass på gulvet og spise spagetti til middag for fjerde gangen på rad. Den ene siden vil vaske gulvet og den andre vil telle hybelkaniner for å få tiden til å gå. Jeg lurer på om det er mulig for meg å være sammen med han uten å bli denne voksne personen? For jeg tror egentlig ikke jeg vil være henne. Ikke akkurat nå. Ikke ennå. Jeg vil vente noen år.

Noe er galt…

Jeg spiser ikke normalt. Jeg vil egentlig bare sove. Holder jeg på å falle tilbake? Det siste året har jeg gjentatt for meg selv, over og over, at jeg er frisk. Jeg har fortalt meg selv at de små tingene er helt normale. Å ikke spise en dag? Det er greit hvis jeg ikke gjør det med vilje. Men nå har jeg kommet til den grensen. Den grensen hvor jeg ikke lenger vet om det er normalt. Kanskje det er det. Kanskje det er normalt å spise en pose med åtte rosinboller på en gang og bli kvalm av brødskiven man spiser og føle at man bare vil gråte hele dagen?

Noe er galt. Han merker det han også, han kjæresten. Han spør hva det er, og jeg er ærlig. Jeg vet ikke. Jeg aner ikke. Jeg blir sur og trist for de minste ting. Som når den nye jentevennen hans ringer midt på natten og er full og jeg må pause filmen fordi han faktisk går ut av rommet og tar telefonen. Når han ikke har fått med seg at jeg venter på han på skolen så drar han hjem uten meg. Når vi står på butikken og kjøper middag sammen så levner han meg alene der for å henge med vennene sine. Når han, etter at vi har vært sammen i flere måneder, ikke vil endre facebooken sin til «i et forhold». Når jeg prater med han om de små tingene føler jeg meg bare dum. Han har jo grunnene sine. Og de er gode grunner! Men når jeg nå skriver alt dette og innser at alle disse tingene har skjedd på under en uke, og jeg har blitt trist og sur og irritert hver gang… Noe er galt. Hver eneste dag er det noe! Det er tungt. Det er tungt å være en kjæreste når man bare vil gråte hele tiden. Når man finner en liten ting hver dag å bli irritert over. Jeg vil ikke være den personen. Jeg vil ikke være den jeg holder på å bli. Jeg har vært denne personen før, og jeg hater henne!

Jeg vil være den personen jeg var for et halvt år siden. Når jeg levde på knekkebrød og spagetti, fordi jeg var lat. Ikke fordi jeg brukte mat for å straffe meg selv. Ikke fordi jeg var livredd tallet på vekta. Jeg var bare lat! Den personen som hadde kjærlighetssorg og et fiktivt forhold til en person jeg aldri hadde pratet med. Når jeg latet som at jeg hadde venner, og senere når jeg faktisk hadde venner! Når jeg satt hjemme og spiste sjokolade og ikke brydde meg. Jeg likte å være den personen. Jeg vil være henne igjen. Og den eneste tingen som er annerledes fra nå og da er han. Det at vi ble sammen igjen.

Om studentlivet

Jeg er redd for å bli ferdig utdannet. Livredd. Det betyr at jeg må få meg en jobb. Bli voksen. Stå opp klokken syv og legge meg klokken ti. Vær på jobb i såmangetimer og lage middag når jeg kommer hjem. Da kan jeg ikke late som lenger!

For nå later jeg som. Her jeg sitter på kontorstolen min og leser aviser. Tar noen telefoner og snakker med folk på andre siden av resepsjonsdisken. Jeg later som at jeg jobber. Joda, jeg jobber jo. Jeg tar jo faktisk de telefonene, jeg møter opp klokken 07:50 og jeg drikker kaffen og skravler med kollegaene. Men det er ikke på ordentlig. Det er en sommerjobb. Vikar. Jeg kan ingenting, vet ingenting. På de gode dagene kan jeg ikke vente med å kanskje selv være «sjefen» på et kontor. Når jeg kan bestemme hvor papirene skal ligge og kaste gammelt skrot. På de dårlige dagene lurer jeg på hvordan jeg skal klare alle de rutinene! Stå opp klokken 7, møte opp 7:50, drikke kaffe, åpne døren, starte telefonen, lunsj klokken 11:30 og hjem klokken 15:20.

Som student har jeg ikke de rutinene. Ikke bare er hvert semester helt forskjellige fra hverandre, men hver dag er det også! Joda, jeg har forelesninger klokken 12:15 på mandager dette halvåret, men hva jeg gjør frem til klokken 12:15 er helt opp til meg selv! Jeg kan stå opp klokken seks, ni eller ti. Alt er mulig. Jeg kan velge om jeg vil studerer hjemme eller på skolen, tidlig på dagen eller sent på kvelden. Jeg kan dra på skolen på søndag og sove hele tirsdagen. Og jeg lærer hele tiden noe nytt. Enten det er en teori innen ledelse eller hvordan man tar det geometriske gjennomsnittet av noe. Jeg kan ta meg en øl på onsdagsettermiddag eller jeg kan sitte på skolen til klokken 22. Nå føler jeg at jeg gjentar meg selv litt for mye, dere skjønner hva jeg mener. Student = lite rutiner.

Og det er en av tingene som tiltrekker meg til livet som student. Det er fritt og det er gøy. Det er slitsomt, men det er verd det. Så jeg er redd. Det er enda minst to år til jeg er ferdig utdannet, men to år går raskt. To år går altfor raskt. Og jeg vet ikke hva jeg vil jobbe som. Og jeg tror jeg kommer til å ende opp med en jobb jeg hater. Jeg liker jobben jeg har nå. Jeg vil faktisk si at det er den beste jobben jeg har hatt! Men etter fem uker er jeg lei. Jeg vil hjem til Tromsø. Jeg vil åpne pensum, skrive ned forelesningene i den lyseblå boken min og ta en øl på onsdags ettermiddag!

Nytt kapittel i livet, igjen…

Snart begynner ett nytt kapittel i livet mitt. Jeg elsker nye kapitler! Noen av de beste minnene jeg har kommer fra denne tiden på året. Høsten. Første skoledag i ett nytt år. Denne gangen med venner! Det er flere år siden jeg kunne si det på første skoledag på høsten. Jeg har faktisk venner som venter på meg på skolen! Ett par venner har flyttet, og det er trist. Trist fordi, i noen måneder på våren var de lyspunktet i dagen min! To jenter som kanskje aldri kommer til å vite hvor mye de betydde for meg. At jeg skulle finne de etter at jeg ble levnet helt alene i Tromsø… Det reddet mange tunge dager. Nå er de borte. Kanskje kommer de tilbake, kanskje har jeg ikke mistet de for alltid. Men jeg har fortsatt venner! To faktisk. To venner. Flere bekjente. Kanskje-venner liker jeg å tenke på dem som. Muligens-venner.

Så. Et nytt skoleår. Med venner! Og en kjæreste! En kjæreste jeg ikke skal bo med. Ikke ennå. Vi tar det rolig. Det blir egentlig litt gøy. Å ikke bo sammen. Å ikke være så mye kjærester. Vi er bare sånn litt kjærester. Sånn musse og susse og lage mat sammen og kose og se film og dating. Ikke sånn, dele økonomi og kjøpe kjøleskap sammen og krangle over oppvasken kjærester. Det blir fint.