06. juni 2014

Jeg kjemper en daglig kamp med meg selv. Jeg vil bli frisk! Jeg vil bli syk! Jeg føler at jeg er i en slags mellomting. Jeg er verker syk eller frisk. Jeg er ikke deprimert nok til å få hjelp. Men selvmordstankene mine gjør at jeg ikke akkurat kan kategoriseres som frisk. Jeg vil være enten eller. Jeg vil være syk nok til å få hjelp, eller frisk.

Jeg kan ikke være åpen om hvordan jeg har det. For hvordan har jeg det? «Jeg er ofte sliten. Men ikke fysisk sliten, mer psykisk. Jeg har mistet sex lysten min. Jeg tenker for mye på mat. Jeg har ikke lyst til å leve, men samtidig har jeg lyst til å leve.» Det er ikke noe jeg klarer å forklare til folk. Så jeg later som at jeg har det bra. Bare kjæresten min vet hva jeg sliter med. Og selv ikke han forstår det helt. Det er ikke så rart, for jeg prøver å overbevise han om at jeg faktisk har det ganske ille, samtidig som jeg prøver å overbevise han om at han ikke har noe å uroe seg for. Det er ikke lett å forstå seg på meg.

Jeg er lei av å være i midten.

Reklamer

20. mars 2014

Jeg har ikke mange venner. Jeg prater ikke med fremmede. Jeg tar ikke initiativ til vennskap. Jeg mister kontakten med folk når vi ikke bor på samme plass. Gjerne også når vi bor på samme plass. Jeg liker å dra hjem etter skolen. Jeg liker å sitte hjemme på lørdagskveld.

Jeg er kresen. Jeg er vanskelig. Jeg kan være åpen om livet mitt, men det er bare i samtaler. Når det kommer til den fysiske delen av vennskap – å tilbringe tid sammen, så holder jeg tilbake.

De aller fleste dager er det helt ok. Jeg har venner på skolen (to faktisk) som jeg kan være med der. Jeg har venner på facebook. Jeg har kjæresten. Jeg har hun jeg bor med. Det er nok. Jeg trenger ikke å være sosial på ettermiddagene eller drikke meg dritings på lørdagskveld for å være lykkelig.

Men noen ganger skammer jeg meg. Jeg føler at det er noe galt med meg. Overalt rundt meg går folk i grupper på 4-7 folk. De ler og de prater sammen. De sitter på rekke og rad på forelesningene og seminarene. Jeg derimot, jeg har mine to venner og andre folk jeg sier hei og hade til. På facebook er folk besatt av å vise at de har venner, at de er sosial. Ofte føler jeg at det ikke er sosialt akseptert å velge å være alene. Man skal være sosial! Hva har du gjort i helgen? spør de. Nei, jeg gjorde ikke noe spesielt. Jeg gjør sjeldent noe spesielt. Jeg spiser sjokolade, ser på serier, film med kjæresten og kanskje ett par øl på kvelden. En perfekt helg i mine øyne. Men den følelsen jeg får når jeg sier «ikke noe spesielt». Det er ikke en god følelse. Jeg føler at de dømmer meg.

17. mars 2014

Jeg vil ikke egentlig bli bedre. Etter å ha sett på 7th heaven i fem timer i sengen ligger jeg å stirrer i taket en stund. Jeg vil ikke bli bedre, tenker jeg. Jeg vil ikke gjøre det jeg må gjøre for å bli bedre.

Ikke at jeg egentlig vet hva jeg må gjøre. Prate med noen? Være positiv? Komme meg ut av leiligheten? Være sosial?

Jeg vet ikke. Og jeg vil ikke vite. For jeg vil ikke gjøre det.

Jeg leste en plass at det første skrittet for å bli bedre er å innse at noe er galt. Jeg har innsett det. Og siden jeg leste den setningen har jeg lurt på hva som er neste skritt. Kanskje at man vil bli bedre? Dit har jeg ikke kommet ennå.

Jeg ligger i sengen og ser på at jeg faller sammen og drar hele livet mitt med meg. Jeg sluttet i jobben, jeg har hatt problemer med kjæresten flere ganger i uken den siste måneden (inkludert to uker hvor det var over fordi jeg gjorde det slutt – men så ombestemte jeg meg). Det eneste jeg ikke ødelegger er utdanningen min. Jeg går ennå på skolen. Jeg liker skolen. Jeg liker å studere. Noen dager går det tregt og noen dager velger jeg å sove hele dagen. Men jeg henger ikke bak. Jeg er flink på den delen av livet mitt. Det er det andre. Venner, jobb, kjæreste, kjøretimer, ansvar, familie. Det er det jeg ikke klarer.

11. mars 2014

Jeg sitter på skolen og ser rundt meg. Det går opp for meg at man aldri vet hva andre bærer på. Hun jenta som ler i hjørnet der – hvilke hemmeligheter har hun? Den gutter som sitter alene ved det bordet – har han noen venner? Alle som går forbi meg. Alle har de et eget liv, med egne tanker og følelser. Sjeldent får man et blikk inn i deres liv.

Selv mine to nærmeste venner på skolen vet ikke hva jeg bærer på. De vet ikke at når jeg sitter å stirrer ut av vinduet så tenker jeg på at jeg har lyst til å dø. De vet ikke at når jeg sier at jeg skal dra tidlig hjem så gjør jeg det fordi jeg så vidt klarer å holde meg oppreist. De kjenner meg ikke. De kommer kanskje aldri til å vite hvem jeg egentlig er.

Da begynner jeg å lure – hvem er de? Hva holder de inne? Har de en fortid, nåtid eller fremtid som jeg ikke kjenner til? Har de bekymringer og negative tanker og skumle følelser? Kommer jeg noen gang til å vite?

Jeg har en historie

I hodet mitt ligger denne historien. Jeg har en hel bok der oppe. Jeg kunne fortalt deg alt! Jeg kunne gjort deg kjent med karakterene, hvordan de ser ut og hvordan personligheten deres er. Jeg kunne fortalt deg hva som skjer med dem i løpet av historien. Jeg kunne fortalt deg hva du skal føle mens du leser. Hva du skal føle når du lukker den igjen etter å ha lest siste siden. Jeg har nesten alt. Begynnelsen er klar, midten er klar og slutten er nesten klar. Drama og kjærlighet. Det er en fantastisk historie, og jeg har veldig lyst til å lese den selv.

Jeg har en historie i hodet mitt. Men hvor mye har jeg skrevet ned? Fire og en halv linje med tekst i Word. Fire og en halv linje av det tredje kapitlet.

Jeg er redd. Jeg elsker denne historien. I hodet mitt er den helt perfekt. Hvordan skal jeg klare å få det i ord, på papiret? Jeg slet med de fire linjene jeg har skrevet hittil, og jeg liker de ikke. De ser så ukomfortable ut. Så falske. Amatørmessige. Jeg kan gå tilbake på bloggen min og være helt i ekstase fordi jeg liker mine egne ord, jeg synes selv jeg er så flink til å skrive noen ganger. Men det er en helt annen sjanger. Setningene trenger ikke å gi mening i bloggen. Historien må gi mening. Den må fenge, i 150+ sider!

Jeg tror egentlig jeg bare tenker for mye.

Don’t cry for your love

På den ene siden vil jeg dra på eventyr og kysse kjekke mannfolk og danse hele natten og ha nye opplevelser.
På den andre siden er jeg forelsket i ex’en. Jeg vil fortelle han alt som skjer i livet mitt og gråte i armkroken og bli trøstet når jeg har det vondt.

Jeg går rundt i mørket. Jeg snubler meg fremover og vet ikke egentlig hva jeg gjør. Jeg er kvalm, mister matlysten, raser ned i vekt, unngår telefonen når sjefen ringer og lyver til kjørelæreren om at jeg er syk. Jeg prøver å si til meg selv at jeg bare skal leve. Jeg skal bare leve livet og ikke tenke på det. Men jeg klarer ikke det! Jeg kan si en ting til meg selv, men hvordan skal jeg klare å gjennomføre det når kroppen min roper ut at noe er galt?

Jeg savner han. Herregud jeg savner han. Men hvis jeg tar han tilbake i dag, vil jeg da alltid tenke på det jeg kunne gjort? Det jeg kunne opplevd? Kan jeg få noen måneder på å oppleve det jeg vil, og så gå tilbake til han?

Det er ikke rettferdig. Men livet er ikke rettferdig. Skal jeg la det være urettferdig for meg, eller skal jeg ta de valg jeg mener er riktig og håpe at det er greit for han at det er urettferdig for han denne gangen?

22. februar

Hun føler at hun spiser for mye. Hun føler at hun spiser for lite. Klokken går og hun er sulten bare fem timer etter at hun har spist. Det er jo ikke lenge. Det er jo for lenge. To brødskiver til frokost. To brødskiver til lunsj. Navnene på måltidene gir ikke mening lenger. Tidspunktene for når man skal spise hva gir ikke mening lenger. Tre brødskriver til middag. To brødskiver til kvelds. Klokken åtte, ni, ti, to, fem, åtte, ti. Det spiller ingen rolle. En brødskive, to, tre, seks brødskiver. Det spiller ingen rolle.

Kvalm sulten kvalm sulten kvalm sulten kvalm.