Det var to som ville ha meg
Den eine han fekk meg og den andre er deg
men om der var en eg sko ha gitt meg hen te
Då vett eg kem

Ingen andre enn deg

Kaizers Orchestra – Den andre er meg

Manda

Randome tanker jeg har tenkt de siste dagene.

♥ Jeg har problemer med å skille mellom forelskelse og vennskap. Ofte tror jeg at jeg faller for en kompis. Spesielt om jeg vet at han liker meg, da har jeg en tendens til å tro at jeg føler det samme tilbake. Egentlig aner jeg ikke hva jeg føler.

♥ I et forhold er det ofte en person som elsker den andre mer. F.eks Irene og Erik er i et forhold, Erik elsker Irene mer enn Irene elsker Erik. Det er vel egentlig ikke så enkelt. Men det kan virke slik på det de gjør og sier.

♥ Hva skjer med at engangs fylla morro finner meg på fjesbok og legger meg som venn? Det er skummelt! Det er enda mer skummelt når de skriver til meg på chatten. Og når de på neste fest skal prate med deg. Det var en fylla. En natt. Masse gøy. Fortid, la det bli der! .

♥ Jeg pratet med naboen i går. Jeg tror hvertfall det var naboen. Jeg lurer veldig på hvem det er som bor der. Hver gang jeg ser de er det på avstand eller i mørket. Jeg er nysgjerrig.

The smiles in the morning. The laughter in the night.
The happiness when we woke up. The love when we went to sleep.
The sadness when he left. The broken heart when he was long gone.
The love was short. The memories were forever.
- Sandra Banan

Lina Scheynuis

(Vi fikk i oppgave å skrive et kort dikt  om kjærlighet i en engelsk time i April 09. I dag snublet jeg over det og fant ut at det passer sinnsykt godt til hvordan jeg har det for tiden. Selv om jeg ikke liker det lenger, når jeg leser det høres det rart ut.)

Jeg eier ikke energi i kroppen. Jeg er sulten. Jeg er blakk. Jeg er trøtt. Jeg har begynt å stable oppvasken på gulvet. Jeg savner kjæresten min. Jeg savner vennene mine. Jeg synes så vanvittig synd i Gullet. Kjæresten min skal flytte langt bort. Skolen er vanskelig.

Det er en slik dag i dag. En teit dag. Jeg synes synd på meg selv i dag. Noen ganger er det lov.

Mange av dere tenkte på Obama når dere leste “Yes we can”. Noen tenkte nok også på byggmester bob. Jeg fant nemlig nylig ut at disse to har samme slagord.

(Pssst: Dette skjedde for to timer siden og jeg er fortsatt litt små skjelven. Teksten er kanskje ikke så godt skrevet, siden jeg fortsatt er litt i sjokk.)

Jeg satt på klasserommet mitt og jobbet med nynorsk oppgaver sammen med en god kompis når kjæresten min kom inn døra. Han hadde sånn smått oversett meg de siste dagene, og jeg var blitt vandt til det. Læreren ba ham fortelle nyhetene sine til hele klassen. Kjæresten min sto opp foran hele klassen og sa rett frem ”Jeg skal slutte på skolen på fredag og flytter til Trondheim om en måned”. HVA? Han skal flytte? Til Trondheim? Og første gang jeg får høre om dette er når han fortelle det til hele klassen. HVA? Skjer dette virkelig? Det sto sjokkert skrevet over hele ansiktet mitt. Alt han kunne gi meg var et trist blikk. Jeg er kjæresten hans og alt han gir meg er et jævla trist blikk! Er han dum? Er han tilbakestående? Finnes det inteligent liv der inne?

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg konsentrerte meg om skolearbeidet mens han sto der oppe og pratet om hva han skulle gjøre i Trondheim. Jeg klarte ikke å skrive. Jeg klarte ikke å puste. Jeg skjelvet. Jeg var på gråten. Men jeg måtte gjøre noe. Jeg måtte ha noe å konsentrere meg om. Noe annet enn det faktum at kjæresten min skulle flytte og ikke så det som nødvendig å fortelle det til meg uten at hele klassen var rundt oss. Han gikk ut i gangen og jeg sprang etter ham. Han sto et stykke unna med ryggen til meg. Det klikket for meg. Jeg dyttet til ham og spurte hva i helvete han holdt på med. Han sa ingenting. Jeg spurte hvorfor han ikke sa det til meg. Svaret hans? ”derfor”. HALLO? Jeg sto å så på ham. Såret. Han hadde på seg verdens største careface og sa ingenting. ”Er det alt?” spurte jeg. ”Nei” svarte han. ”Er det noe du vil si?”, ”nei”. ”Hade da”, ”hade”. Det var alt jeg fikk av kjæresten min. Det satt folk rundt oss, folk jeg ikke kjente. Jeg følte spenningen. Jeg følte hvor ukomfortabel de var. Jeg klarte ikke mer og gikk inn i klasserommet. Der følte jeg blikkene til alle rundt meg. Jeg ga faen og prøvde meg på oppgavene.

Det gikk ikke så bra. Jeg klarte ikke å holde pennen i handen. Jeg var helt på gråten. Jeg ga opp og pakket sakene mine. Jeg sa til læreren min at jeg dro, han hadde vært vitne til alt og forsto. En venninne kom i gangen mens jeg la vekk bøkerne mine. Jeg prøvde å forklare hva som hadde skjedd, men var så på gråten at jeg ikke fikk sakt hva jeg følte. Jeg visste at jeg kom til å gråte om jeg sa noe. Jeg gikk inn på klasserommet mitt, hentet vesken min og gikk ned gangen.

I trappen møtte jeg kjæresten min. Han så på meg med et trist blikk. Jeg prøvde å overse ham, men han gikk ved siden av meg. Jeg klarte ikke å si noe. Det kom bare tårer. Etter en stund spurte jeg hvorfor han gjorde det. Hvorfor han gjorde det slutt med meg foran hele klassen. Han svarte at han ikke gjorde det. Han gjorde det ikke slutt. Alt som kom var tårer. Jeg måtte ut av skolen. Når vi kom ut tok han meg med til bestemoren, der var det ingen hjemme, slik at vi kunne prate. Jeg gråt konstant i et kvarter. Jeg klarte ikke å si noe. Alt som kom var tårer. Han forklarte hvorfor han flyttet og hvorfor han ikke sa noe. Han sa han ikke klarte å gi meg de dårlige nyhetene. IKKE KLARTE Å GI MEG DE DÅRLIGE NYHETENE? Ja, for det var jo så mye bedre at jeg fikk vite det foran hele klassen. Det var veldig koselig at hele jævla klassen fikk se min reaksjon. Det var flott. Veldig snilt gjort av ham.

Vi satt i sofaen en stund før vi gikk opp i en seng. Der lå vi i en halvtime og bare pratet. Pratet om hva som skjedde videre. Jeg fortalte ham at jeg elsker ham. For jeg gjør det. På min måte. Jeg er ikke den beste kjæresten. Jeg kan være ganske slem. Men etter å ha opplevd hvor såret jeg ble. Hvor trist jeg ble over at han skal flytte, visste jeg at jeg elsker ham. Man vet ikke hva man har før man mister det. Vi ble enig om å fortsette. Jeg vil ikke miste ham. Ikke ennå. Selv om det betyr at jeg bare får ha han i en måned før han han drar, er det bedre enn å miste ham nå.

Siden det er usaklig tirsdag, hiver jeg like gjerne ut denne usaklige tingen.

Tre ting du husker som om det var i går:
♦ Hove 09 – Det var fantastisk.
♦ Den dagen jeg fikk brev av Inga etter at vi hadde vært uvenner i et halvt år.
♦ Første skoledag på videregående skole. Kommer aldri til å glemme de menneskene.

Tre ting du misliker:
♦ At jeg er usikker på hva jeg vil gjøre til neste år.
♦ Å ikke kunne fortelle hver minste detalj av livet mitt til alle.
♦ Mennesker som ikke setter pris på hysterisk latteranfall.

Tre ting du liker godt:
♦ Kreativitet.
♦ Å ha kjæresten min ved siden av meg i sengen min på natten.
♦ Å le med vennene mine.

Tre blogger du besøker daglig:
♦ Jeg bruker bare RSS, så jeg leser alle blogger når de oppdateres.

Tre sanger du hører på for tiden:
♦ Bon Iver – Skinny love
♦ Snow patrol – How to be dead
♦ Nomy – Cocaine

Tre tv-program du følger med på:
♦ The big bang theory
♦ One Tree Hill
♦ Grey’s Anatomy

På lørdag var det halloweenparty i hjembygda. Jeg var verdens kuleste banan. Bilde:

Ser ikke ut til at noen har tatt et bilde av hele meg, dette var det nærmeste jeg kom. Corona i ene handen og bananveske i den andre. Jeg storkoste meg. Det var kjempe gøy å være på fest med gamle og nye venner. Jeg tuslet ikke hjemover før i åttetiden på søndags morgen. Da følte jeg meg redusert.

Skolen har vært slitsom i det siste. Jeg vil virkelig komme meg gjennom det siste året på videregående. Det er bare enklere sagt enn gjort.

Dagens link er en spotify musikk liste jeg har vært hektet på de siste ukene. Har du spotify kan du sjekke den ut ved å trykke her. Den inneholder glad musikk og trist musikk. Kort og godt gjenspeiler den følelsene mine for tiden. De er litt all over the place. Det er en konstant berg-og-dal bane som går opp og ned fortere enn jeg trodde var mulig.

Regler!

1. Du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.

Liste:

1. Jeg liker ikke etternavnet mitt. Derfor får ingen kalle meg “Sandra (insert etternavn her)”. Hvis noen spør meg hvem jeg er, sier jeg “Sandra Banan” eller “Sandra fra (insert navnet på hjembygda mi her)”.
2. Jeg er ikke husmor typen. Jeg rydder sjeldent hjemme. Jeg gjør ikke lekser. Jeg vasker ikke klær. Jeg lager ikke mat. Men hvis jeg er på besøk, kan jeg godt finne på å rydde og hjelpe med lekser.
3. Tøffeste lillebror på 14 år slekter på faren våres, som er av den normale typen. Faren våres bor ikke her, derfor er lillebror den eneste i huset som er normal. Hver gang jeg er hjemme får jeg kommentar på hvor sær og merkelig jeg og mamma er. Vi bare ler og lurer på hvordan han klarte å bli så normal.
4. Jeg har flyttet ca. 19 ganger i mitt 18 år lange liv.
5. Når jeg får paper cut får jeg panikk. Helt til jeg finner prinsesse plaster. Da blir alt bedre. Da dette skjedde tidligere i dag kommenterte mamma hvor mye jeg ligner på Søteste Lillebror. Han er fire år og skal ha plaster på hver minste lille røde prikk på fingrene. Nå har han tre plaster på tre forskjellige fingre.
6. Fire av mine nærmeste sliter eller har slitet med spiseforstyrrelse. Tre av mine nærmeste har slitet med kutting. Flere av mine nærmeste har slitet med mobbing når de var yngre. Ofte føler jeg at jeg omringer med meg folk som har hatt det dårlig i livet.

(Punkt 1 er umulig å gjennomføre. Jeg svarte selv på denne for et år siden, og hadde ingenting bedre å gjøre enn å svare på den en gang til. Så linken må bli til meg selv. Punkt 3 velger jeg å overse. Jeg liker ikke å tagge spesielle blogger. Hvis du vil svare på denne, gjør det!)