Hun lever i en verden hvor solen alltid er høyt på himmelen. Det er alltid en regnbue i bakgrunnen, men det regner aldri. Skyene ser ut som hjerter og gresset er alltid grønt. Der finnes enhjørninger og vakre sommerfugler. Ingen kjenner til hat og ingen vet hva sjalusi er. Det er ingen tvil om kjærligheten som finnes på dette magiske stedet. Det er ingen tvil om at alle er lykkelige.

Hva gjør man når man er kvalm og ikke klarer å tenke på noe annet enn spy?

Forrige søndag var en helt vanlig søndag. En sånn søndag hvor man ikke orker å dusje før man går ut av døra. En sånn søndag uten sminke. Hvor man bare hiver på seg den første buksen man ser og den store deilige slipknot genseren sin. En sånn søndag hvor man har lue på, ikke bare fordi det er storm ute, men også for å skjule håret. Forrige søndag var en sånn søndag man tilbringer i sofaen, uten å bevege seg utenfor døren. Eller, forrige søndag var nesten en slik søndag. Hadde jeg bare ikke trengt dopapir. Så jeg måtte gå til kiosken.

Den er ikke langt unna. Ikke ti minutter engang, vil jeg tro. Men det blåste ute. Nå snakker jeg ikke sånn, ånei – sveisen min blir ødelagt – vind. Neei. Her snakker jeg sånn, åhelvete – jeg får ikke puste! må… komme… frem… *Tvinge seg fremover i motvind*. Hjemturen var egentlig verre faktisk. Det var sånn, åfaaaaen *rope mens man blir kastet fremover av vinden* – Noen, hvem som helst, fang meg før jeg flyr til Russland! *Ta tak i lyktestolpe* (Nå er jeg ikke 100 % sikker på om jeg hadde havnet i Russland, har ikke den beste retningssansen.) Men det var nå ikke vinden som var poenget her. Poenget var at jeg kom inn i kiosken. Hentet meg pizza og cola, sto i kø, så opp på mannen ved siden av meg, innså hvem det var og sprang bakerst i kiosken med store øyne. Det var aller første gang jeg har gjemt meg for noen på en kiosk. Jeg sto bak seigmennene mens jeg ventet på at det skulle bli grønt lys for meg. Når han snudde seg og gikk bak i kiosken (Der hvor gamle menn sitter rundt et bord og spiller ting jeg ikke skjønner meg på. Hester eller noe slikt.), sprang jeg og betalte i full fart før jeg fløy hjemover. 

Den mystiske mannen er en fyr jeg tilfeldigvis havnet på fest hos høsten 2008. Der og da ante jeg ikke hvem han var. (Herremingud, jeg visste ikke navnet hannes før jeg lå i senga hans! Og jeg glemte det like fort.) For å oppsummere det kort: det var første gangen jeg snek meg hjem før andre parten hadde våknet. Det var som på film når dama må ta walk of shame hjemover. Eller, det var verre enn på film, siden det faktisk skjedde meg. Jeg våknet av at katten hans hoppet opp på meg, jeg hev på meg klærne og låste meg ut av rommet. I stua ser jeg tre mennesker. De ler av meg og påpeker hullet i strømpebuksen min. Jeg startet veien hjem. Der gikk jeg i 9 tiden på morgenen, uten å ane hvor jeg egentlig var, med høyhælte sko, hull i strømpebuksen og med sminke overalt. Det er noe av det værste jeg har vært med på. (Åvent litt, glemte jeg å nevne at han er ti år eldre enn meg? Noen synes kanskje ikke det er så mye, men jeg synes det. Altfor mye for meg. Han er eldre enn mammas beundrere!)

Senere den dagen får jeg et spørsmål om jeg hadde hatt sex med ham. Nei, sier jeg. (Jeg hadde faktisk ikke det. Vi bare sov. Helt sant.) Så kommer bomba. Hele poenget med historien. Han har vært i fengsel pga. voldtekt. Han har voldtatt noen. Nå vet jeg jo ikke hele historien. Men voldtekt er voldtekt. Kvelden før hadde han åpnet seg opp til meg mer enn noen fyr før har gjort. Men han nevnte ingenting om fengsel og voldtekt. (kanskje ikke akkurat det man forteller til jenta man vil knulle da). Etter det prøvde jeg å unngå ham når han tok kontakt. Ikke bare pga. fengsel og voldtekt. Også fordi han er så mye eldre og fordi jeg strengt tatt ikke likte ham noe særlig.

Feig som jeg er, hater jeg konfrontasjoner. Og jeg lyver ikke. Derfor velger jeg å unngå mennesker. Det er så mye enklere.

Noen ganger er jeg enkel å glede. Det liker jeg ved meg selv. På den andre siden er jeg veldig enkel å irritere også. Jeg balanserer mellom følelser hele tiden. Men gjør ikke alle tenåringer det? Hopper fra følelse til følelse hele tiden. Tilbake til poenget. Noen ganger jeg er enkel å glede. Det skal så lite til som et fint ord. Jeg liker noen ord. Jeg liker ordet håp. Ordet kjærlighet. Ordet lykke. Dette er ord man har positive assosiasjoner til. Jeg liker også ord man i utgangspunktet ikke har så positive assosiasjoner til.  Et slikt ord er amatør. Jeg elsker det ordet. Det ordet gjør meg glad. Amatør. I følge wikipedia kommer ordet fra det franske ordet amateur, en som elsker. Det er kanskje der jeg har det fra. At jeg liker ordet. En som elsker. Jeg er ikke helt sikker. Jeg vet bare at ordet gjør meg glad. Kanskje fordi jeg kjenner meg igjen i ordet. Kanskje fordi det høres fint ut i hodet mitt. Amatør. Et vakkert ord.

Med en gang man nevner at man har et par håndjern, kommer de rare blikkene.

Jeg vet jeg burde gjøre lekser. Jeg er fulstendig klar over det. Men Per-Arne roper ut til meg. Han trygler meg om å trykke på ham og gli fingeren over ham. Hvordan kan jeg si nei til ham når man ber meg så søtt? Det er umulig!