(Pssst: Dette skjedde for to timer siden og jeg er fortsatt litt små skjelven. Teksten er kanskje ikke så godt skrevet, siden jeg fortsatt er litt i sjokk.)
Jeg satt på klasserommet mitt og jobbet med nynorsk oppgaver sammen med en god kompis når kjæresten min kom inn døra. Han hadde sånn smått oversett meg de siste dagene, og jeg var blitt vandt til det. Læreren ba ham fortelle nyhetene sine til hele klassen. Kjæresten min sto opp foran hele klassen og sa rett frem ”Jeg skal slutte på skolen på fredag og flytter til Trondheim om en måned”. HVA? Han skal flytte? Til Trondheim? Og første gang jeg får høre om dette er når han fortelle det til hele klassen. HVA? Skjer dette virkelig? Det sto sjokkert skrevet over hele ansiktet mitt. Alt han kunne gi meg var et trist blikk. Jeg er kjæresten hans og alt han gir meg er et jævla trist blikk! Er han dum? Er han tilbakestående? Finnes det inteligent liv der inne?
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg konsentrerte meg om skolearbeidet mens han sto der oppe og pratet om hva han skulle gjøre i Trondheim. Jeg klarte ikke å skrive. Jeg klarte ikke å puste. Jeg skjelvet. Jeg var på gråten. Men jeg måtte gjøre noe. Jeg måtte ha noe å konsentrere meg om. Noe annet enn det faktum at kjæresten min skulle flytte og ikke så det som nødvendig å fortelle det til meg uten at hele klassen var rundt oss. Han gikk ut i gangen og jeg sprang etter ham. Han sto et stykke unna med ryggen til meg. Det klikket for meg. Jeg dyttet til ham og spurte hva i helvete han holdt på med. Han sa ingenting. Jeg spurte hvorfor han ikke sa det til meg. Svaret hans? ”derfor”. HALLO? Jeg sto å så på ham. Såret. Han hadde på seg verdens største careface og sa ingenting. ”Er det alt?” spurte jeg. ”Nei” svarte han. ”Er det noe du vil si?”, ”nei”. ”Hade da”, ”hade”. Det var alt jeg fikk av kjæresten min. Det satt folk rundt oss, folk jeg ikke kjente. Jeg følte spenningen. Jeg følte hvor ukomfortabel de var. Jeg klarte ikke mer og gikk inn i klasserommet. Der følte jeg blikkene til alle rundt meg. Jeg ga faen og prøvde meg på oppgavene.
Det gikk ikke så bra. Jeg klarte ikke å holde pennen i handen. Jeg var helt på gråten. Jeg ga opp og pakket sakene mine. Jeg sa til læreren min at jeg dro, han hadde vært vitne til alt og forsto. En venninne kom i gangen mens jeg la vekk bøkerne mine. Jeg prøvde å forklare hva som hadde skjedd, men var så på gråten at jeg ikke fikk sakt hva jeg følte. Jeg visste at jeg kom til å gråte om jeg sa noe. Jeg gikk inn på klasserommet mitt, hentet vesken min og gikk ned gangen.
I trappen møtte jeg kjæresten min. Han så på meg med et trist blikk. Jeg prøvde å overse ham, men han gikk ved siden av meg. Jeg klarte ikke å si noe. Det kom bare tårer. Etter en stund spurte jeg hvorfor han gjorde det. Hvorfor han gjorde det slutt med meg foran hele klassen. Han svarte at han ikke gjorde det. Han gjorde det ikke slutt. Alt som kom var tårer. Jeg måtte ut av skolen. Når vi kom ut tok han meg med til bestemoren, der var det ingen hjemme, slik at vi kunne prate. Jeg gråt konstant i et kvarter. Jeg klarte ikke å si noe. Alt som kom var tårer. Han forklarte hvorfor han flyttet og hvorfor han ikke sa noe. Han sa han ikke klarte å gi meg de dårlige nyhetene. IKKE KLARTE Å GI MEG DE DÅRLIGE NYHETENE? Ja, for det var jo så mye bedre at jeg fikk vite det foran hele klassen. Det var veldig koselig at hele jævla klassen fikk se min reaksjon. Det var flott. Veldig snilt gjort av ham.
Vi satt i sofaen en stund før vi gikk opp i en seng. Der lå vi i en halvtime og bare pratet. Pratet om hva som skjedde videre. Jeg fortalte ham at jeg elsker ham. For jeg gjør det. På min måte. Jeg er ikke den beste kjæresten. Jeg kan være ganske slem. Men etter å ha opplevd hvor såret jeg ble. Hvor trist jeg ble over at han skal flytte, visste jeg at jeg elsker ham. Man vet ikke hva man har før man mister det. Vi ble enig om å fortsette. Jeg vil ikke miste ham. Ikke ennå. Selv om det betyr at jeg bare får ha han i en måned før han han drar, er det bedre enn å miste ham nå.
Jeg har rotet med flere gutter. Det eneste de har hatt tilfelles er at de har vært like gammel som meg eller eldre. Jeg har vært med gutter med mange forskjellige hårfarger. En som nesten ikke hadde hår på hodet. Noen har vært tynn og noen har vært litt rund. Noen hadde synlige muskler, andre hadde ikke det. Tatoveringer, piercinger (Eller? Jeg kan faktisk ikke huske at noen hadde piercing, men det er da vel ikke noe man går rundt å husker på). Jeg har ikke en spesiell type. Jeg kan ikke si at drømmefyren er blond, har blå øyne og er 1.80 høy. Slike tanker finnes ikke i hodet mitt. Men jeg har noen krav. 3 krav faktisk.
1. Ærlighet.
Jeg kan ikke være seriøs med noen som ikke er ærlig. Dette er det viktigste for meg. Både i vennskap og i kjæreste. Ærlighet i alt. Jeg vil ikke at han skal lyve for å spare følelsene mine. Jeg vil ha sannheten. Hvis han er utro, vil jeg vite om det. Der og da. Ikke et halvt år senere. Jeg vil ikke høre det fra en venninne. Jeg vil at han skal fortelle det til meg. Jeg kan tilgi utroskap. Jeg kan ikke tilgi løgn. Til gjengjeld vil jeg være ærlig, hvis det er det han ønsker.
En venninne av meg var sammen med kjæresten sin i et år, før hun var utro. Det var en random ting i skitfylla. Hun angret. Hun spurte meg hva hun skulle gjøre. Hun turte nemlig ikke fortelle det til kjæresten sin. Han er ustabil, og hun var redd han kom til å ta livet av seg hvis han fikk vite det. Jeg fortalte henne hva jeg ville gjort. Jeg ville ikke sagt det til ham. Hvis hun vet at han ikke klarer sannheten, ser jeg ingen grunn til å ødelegge ham.
Dette er et eksempel, hvor jeg mener at ærlighet ikke er nødvendig. Hvis andre parten i forholdet ikke klarer sannheten, holder man den for seg selv. Jeg derimot, kan ikke se for meg en situasjon hvor jeg ikke klarer sannheten. Jeg vil alltid ha den. Uten unntak.
2. Nulltoleranse for vold.
Jeg aksepterer ikke vold. Hvis jeg blir slått, går jeg. Til gjengjeld, vil jeg gjøre mitt beste i å ikke ty til vold. Jeg kan godta et tulleslag. Men i øyeblikket det gjør vondt. I det øyeblikket han mener det seriøst, drar jeg. Det tolererer jeg ikke. Jeg var en gang med en fyr som ofte er i slåsskamp. Jeg spurte han rett ut med en gang; kunne du noen gang slått meg? Han sa nei. Siden jeg ikke hadde noen grunn til å tvile på ham, var jeg ikke redd. Det ble ikke noe seriøst mellom oss, så om han faktisk kunne slått meg, vet jeg ikke. Men om han hadde gjort det, hadde det vært over.
3. Humor.
Jeg elsker å le. Jeg ler veldig mye. Alle vennene mine er morsomme. Jeg forlanger ikke at han skal gi meg latterkrampe. Men han må få meg i godt humør. Han må være merkelig. Rar. Merksnodig. Det forundrer meg faktisk litt at min nåværende kjæreste ikke er av den mest merkelige sorten. Dette har tidligere vært enormt viktig for meg. At han skal være type meg og vennene mine merkelig. Det er visst ikke så viktig lenger. Han er jo litt sær, bare ikke så sær som jeg skulle ønske.
Kanskje punkt nummer tre egentlig ikke skal være der. Jeg vet ikke helt. Lar den bare stå.
Er en fyr på 18 en gutt eller en mann? Å si at kjæresten min er en gutt, får han til å høres så ung ut. Så liten. Som om jeg er ute på barnerov. Men å kalle ham en mann? Det høres ekkelt ut. Jeg vil ikke rote med en mann. Æsj. Så jeg holder meg til “fyr” det er nøytralt.
Når det blir for mye for meg. For mange tanker, for mange følelser og for mye drama, gir jeg opp. Jeg tar alt det kompliserte, og legger det i en boks. Jeg legger boksen på en hylle i hodet mitt og lar den stå. Jeg ser ikke på den, jeg åpner den ikke. Jeg overser den. Jeg gir faen i den.
Alt dette foregår i hodet mitt. Jeg ser for meg at jeg plukker opp alt det vonde, og legger i det i en stor svart boks merket “drama”. Jeg ser for meg at jeg låser den igjen og legger den fra meg. Jeg ser for meg at jeg snur ryggen min til den, så smiler jeg. Dagene etter, er jeg helt kald. Jeg har ingen følelser. Alt jeg gjør, er å smile og har det gøy. Jeg vet ikke hva jeg føler. Hvis jeg liker noen, vet jeg det ikke, for jeg overser alt av følelser. Hvis jeg gjør noe dumt, merker jeg det ikke, for jeg tenker ikke. Jeg tenker ikke på noe. Jeg bare smiler.
Det er jo bare å bestemme seg for å være glad, er det ikke? Det er jo bare å bestemme seg for at man vil smile. Det er bare å tenke positivt. Tenk på rosa elefanter og regnbuer. Det fungerer for meg. Jeg klarer å skyve vekk alt det vonde, og bare smile. Men er det ekte? Er det ekte følelser og et ekte smil? Nei. Alt er falskt. Alt er på liksom. Det er ikke sunt. Det er ikke riktig. Jeg liker ikke å måtte gjøre dette. Jeg liker ikke at jeg gjør det. Men det er vel min måte å komme meg gjennom ting. Jeg lar boksen stå til noen av problemene forsvinner. Jeg lar den stå til jeg føler at noen av tankene er borte. Til jeg føler at jeg kan takle følelsene. Til noe av dramaet er borte.
Hvis boksen åpnes for tidlig, kommer det for mye på en gang. Da blir jeg slått tilbake av alle følelsene. Alle tankene. Det skjedde nesten sist jeg lukket denne boksen. Den ble åpnet litt etter fire dager. Altfor tidlig. Da ble jeg kvalm. Jeg skjelvet og jeg begynte nesten å gråte. Det tok ikke lang tid før jeg låste boksen igjen. Denne gangen for lengre tid. Nå er boksen åpnet, og jeg er klar for det den vil bringe i livet mitt. Jeg er klar for følelsene. Dramaet. Tankene. Jeg tror jeg vet hva jeg vil. Jeg tror jeg vet hvem jeg vil ha. Selv om dette forandres hver tredje dag. En dag kan jeg skrive på bloggen at jeg er forelsket i en fyr, tre dager senere er jeg over ham, tre dager etter det er jeg på en annen fyr, fire dager senere er jeg forelsket i han første igjen. Det er vel bare noe som hører til å være ung og dum?
Arkivert under: Real life
(Fotograf er min gode venninne Inga Beddari og personene på det siste bildet er Inga (til venstre) og meg <3)
Arkivert under: Real life
“æ vil vite kordan du smaker”
Det må jo bare være det teiteste sjekketrikset jeg noen gang har hørt. Men samtidig var det utrulig søtt, og jeg må innrømme at det fungerte på meg.
“But sometimes I need somebody who can make me feel alright.”
(Soundtrack: Donkeyboy – Sometimes)
Arkivert under: Real life
Valget nærmer seg. Der er nå ikke mange dager til stortingsvalget 2009. Dette året blir første året jeg kan stemme. Det blir første året jeg har noe å si. Et par år nå har jeg vært sikker på at jeg er et Ap menneske. Moren min er et Ap menneske. Hun er aktiv innen politikken og jeg har i et par år nå vært sikker på at jeg deler hennes syn på dette. Men nå tviler jeg. De siste dagene har jeg lest mer om de andre partiene. Det er partier jeg vet jeg ikke vil bruke min stemme på. Som Frp, Krf og Høyre. Men så er det partier jeg lener meg litt mot.
Jeg prøver å få inn all kunnskap jeg kan om dette, så jeg bruker min stemme på riktig måte. Men alt er skrevet så avansert. Min hjerne er ikke utviklet nok til å forstå alle de store ordene. Jeg klarer ikke å lese flere avsnitt om viktige og seriøse ting. Det er nå jeg gjerne skulle hatt “Oversikt over hva de norske partiene mener for dummies”.
Jeg skal forsette å lese frem til stemme dagen. Jeg skal fortsette å prøver å forstå. Jeg skal gjøre mitt beste i å sørge for at min stemme går til et parti jeg har tro på. Et parti jeg støtter. Et parti jeg vil at skal ha mer å si.
Jeg håper jeg kan være med å gjøre Norge til en enda bedre plass å bo.
Arkivert under: Real life
Den siste uken har jeg:
♦ Møtt ex’n min for første gang på over et år.
♦ Sett 3 fotballkamper på en kveld.
♦ Vært på min første fylla i Tromsø.
♦ Vært på byen for første gang.
♦ Opplevd at en fremmed fyr viser frem kuken sin i en park.
♦ Forelsket meg i mojitos.
♦ Trodd jeg tok feil buss, gått av, kommet meg tilbake – bare for å finne ut at jeg tok riktig buss i utgangspunktet.
♦ Snublet i en kinotrapp og haltet i flere dager.
♦ Vært på ølfestival og sett Jørn Hol (?) live.
♦ Forelsket meg i Tromsø og bestemt jeg for at det er der jeg skal studere videre.
♦ Sovnet av på kino. (Johnny Depp er hot i public enemies.)
Arkivert under: Real life
Jeg er atten år. Jeg kan kjøpe røyk, snus og alkohol. Jeg kan kjøre bil og jeg kan stemme. Jeg er myndig.
Hvis du ser over soverommet mitt ville du ikke vært så sikker på det. På nattbordet mitt er det et hus bygd av lego. I senga mi er det 9 bamser. På hylla mi er det 5 bamser, over 15 kindereggfigurer og en badeand. På gulvet ligger det ballonger, en spareku og en pingu film. Hvis du ser over soverommet mitt kan du tro jeg ikke er mer enn ti år. Men ser du over det en gang til vil du se høyhælte sko og en øl på gulvet. En russelue og russetidbilder på veggen. En vinflaske på nattbordet. Regninger og viktige papirer i en boks. (en rosa boks med en bambi på, men fortsatt regninger og viktige papirer i en boks)
Jeg er av den barnslige typen. Men jeg er også av den seriøse typen. Jeg liker det klassiske. Vintage. Jeg liker også rosa, bamser og ballonger. Jeg er mye forskjellig. Jeg er Sandra banan.
Arkivert under: Real life
Så der gikk jeg. Klokken var fire om natten i hjembygda og man luktet bål. I høyre hånda hadde man en halvtom vinflaske og i venstre en ballong. Rundt halsen var det partystrimleting og på hodet en bursdagshatt.
18årsdagen min var på tirsdag. Jeg hadde ikke planlagt noe spesielt. Boller og brus med familien, ikke noe mer. På kvelden kom rareguttevennen og tvingte meg med på tur. Vi gikk til skogen hvor jeg så en ballong i et tre. Jeg ble litt skuffet over at ingen hadde gitt meg ballong på attenårsdagen min, så jeg tok den ned til meg selv. Da jeg gjorde det, tenkte jeg at det hadde vært gøy om noen hadde ordnet overraskelses fest til meg. Det skal jeg gjøre når en venninne har bursdag, tenkte jeg. Ikke mange sekunder senere finner jeg ut at Verdens Beste Mamma og de søte vennene mine hadde ordnet overraskelses fest til meg i skogen. Det var partytelt, bål, vin, øl og gode venner. Mer kan man ikke be om. Bedre kunne det ikke bli. Heldigvis kjenner de meg så godt at de hadde ballonger i trærne, en bursdagshatt til hver og sånne blåseting som lager lyd. Så der satt jeg. I en campingstol i partyteltet med en vinflaske i hånda. Der satt jeg og følte lykke.
People cheat.
They are cheaters, liers and cowards. First they cheat on you. Then they lie about it to your face. At the end they tell you, but they’re cowards, so they hide behind their alcohol and internet.
Første bilde: Erin Mulvehill
Andre & tredje bilde: Ryan McGinley
Arkivert under: Real life
Jeg har nå lagt ut to innlegg med til sammen 15 bilder fra turen min til Hove. Bilder sier mer enn ord, men jeg vil skrive en liten (edit: Okei, den ble kanskje litt lang) oppsummering fra festivalen. Fra bildene kan dere allerede se at jeg møtte en skummel fyr med hjemmelagd maske og andre rare mennesker. Jeg fikk ikke tatt bilde av mange raringer, men det var mye man ikke fikk gjort. Det tar man vel bare til neste år. For jeg skal tilbake til neste år! Dette var min første ordentlige festival opplevelse, og det blir nok ikke den siste.
Jeg dro nedover med to andre. Rareguttevennen og Lainen. Nede var også en hel gjeng fra nabobyen. Vi har gått på samme videregående skole alle sammen, og jeg var russ med noen av de, så alle kjente hverandre. Når det ble øl tid slo vi oss ned med dem. Der var det allsang, joiking, latter, øl og forsøpling. Det var søringer som kom innom og lo av samer, rare navn og dialekter. Man fikk nye venner og tok tusenvis av bilder. Campen deres ble på slutten av uken døpt Camp Søppel, fordi noen tømte all søppel utover og det så helt jævlig ut der. På HOVEFESTIVALEN 09 – BILDER er det et bilde hvor man kan se en liten del av det.
Reisen nedover besto av bilkjøring, fly, tog, buss, mer tog og mer bilkjøring. Hele greia tok ca. 14 timer. Det var slitsomt, men deilig å komme frem. Hele uken var vi sykt heldige med været! Vi gikk i korte skjørt, shorts og kjoler hver dag. I Finnmark er vi vant til 15-17 grader på sommeren. Vi er heldige om vi kan bruke kjole i det hele tatt. Der nede var det ikke mulig å ikke vise bar hud. Hvit som jeg er, ble jeg solbrent på skuldrene på første dagen, selv med veldig høy solkrem faktor. Jeg fikk faktisk litt skille der hvor festivalarmbåndet er og føler meg nå veldig brun, selv om jeg fortsatt er veldig hvit i forhold til alle andre.
Mye av tiden der nede gikk til venting. Man sto opp, ventet i dokø, ventet i dusjkø, ventet på å kjøpe mat, ventet på at konsertene skulle begynne, ventet på at ladestasjonene skulle bli ferdig og ventet i kø for å overføre penger til cashless kortet. Det var også mye sitting på gress. Noe som ikke var så gøy når man hadde kort skjørt og det var små dyr som krøp overalt. Men det var koselig. Grønt gress, store trær og sol er vakkert. Dassene var ekle og manglet ofte dopapir. Dusjene var fucked, vannet var brennende varmt eller isende kaldt. Men det var fantastisk. Hele festivalen var fantastisk.
Så var det jo konserter da. Jeg var ikke på så mange konserter jeg hadde tenkt til og jeg gikk glipp av flere jeg hadde veldig lyst til å se. Konserter jeg så og likte var Slipknot (det var kjempe bra), The Killers, Franz Ferdinand, The Ting Tings, Fujiya & Myagi, Danger og Yuksek. Konserter jeg hadde lyst til å se men gikk glipp av var Disturbed, The Prodigy og Casiokids. Ellers var det konserter jeg ikke ble på, men bare dro en liten tur innom. Programmet inneholdt ikke så mye jeg likte, og jeg håper på flere bra band til neste år.
Reiseturen hjemover tok ca. 26 timer. Det var taxi, tog, venting på flyplassen i over 12 timer, fly og bilkjøring. Det var ufattelig kjedelig, men vi fikk tatt igjen en uke med lite søvn.
Arkivert under: Real life
Jeg så plutselig at jeg skrev en blanding mellom dialekt og bokmål på den forrige posten min. En uke uten skriving gjør rare ting med hodet. Men nå skal jeg hive ut flere bilder fra hovefestivalen 09.
(Et utydelig bilde av mennesker. Jeg er den helt til venstre der med øl i handa (Y))
(Siste natta der. Vi tok av med øl og dasspapir på camp søppel.)
(Den rosa blomsten min var grunnlaget for mange koffert-vitser.)
(Jeg med kuleste hatten på ansiktet.)
(Jeg og rareguttevennen spilte poker på flyplassen mens vi ventet.)
(Rareguttevennen sovna av på camp søppel etter en hard natt)
(Lainen og jag koste oss i sola.)
Arkivert under: Real life
I går kom jeg endelig hjem fra Hovefestivalen. Det va fantastisk der, men deilig å komme hjem til ordentlig dass, dusj og mat.
Mens jeg fortsatt befant meg på hove kom jeg over masse rare mennesker. Her er noen bilder.
(Fyr med crazyhair. Jeg elsker crazyhair!)
(To jenter med funnyører)
(Kule folk klar til Slipknot konsert)
(Camp søppel. Det her er bare en liten del av campen. Vi var omringet av søppel.)
(Kar som ikke virka så glad)
(Fyr som sover bak hatt)
(Skummel kar. æ va klar for at han skulle ta frem en øks og kutte oss opp.)
(Tigergutt. Han var litt sjenert, fikk ikke tatt ordentlig bilde av ham.)
Arkivert under: Real life
Jeg er ikke tynn nok.
Jeg er ikke snill nok.
Jeg er ikke søt nok.
Jeg har ikke store pupper.
Jeg blir for full når jeg drikker.
Jeg er for sjenert.
Jeg smiler ikke nok.
Jeg ler for høyt.
Jeg er for egoistisk.
Jeg åpner meg ikke opp nok.
Jeg er for følsom.
Jeg er så typisk jente.
Jeg er for rar.
Jeg sier så mye merkelig.
Jeg skiller meg for mye ut.
Jeg flørter for lite.
Jeg er for lite utadvent.
Jeg er for lett kledd.
Jeg flørter for mye.
Jeg er luremus.
Jeg er for løs.
Jeg er ikke løs nok.
Jeg er så frekk.
Jeg er så lik alle andre.
… Perfection is overrated
Arkivert under: Real life
Jeg er stor og voksen, jeg holder nemlig på å lære meg å kjøre bil. For et par dager siden var jeg ute å kjørte for andre gangen i mitt liv. Første gangen lærte jeg meg å starte bilen (noe jeg klarte utmerket), stoppe bilen (bortsett fra litt humping gikk det veldig fint), svinge (jeg kræsjet ikke en eneste gang) og å parkere. Første ganget jeg kjørte var jeg kjempe flink. Hvis vi ser bort fra at jeg hylte da jeg kom opp i 30 km/t. Andre gangen jeg kjørte øvde jeg meg på det jeg lærte første gangen, og jeg skulle gire opp til andre gir. Det var skummelt. Jeg prøvde det flere ganger, og hver gang endte det med at jeg måtte starte bilen på nytt. Jeg liker ikke giring, det er unødvendig og vanskelig. Det va også skummelt å kjøre forbi en liten gutt på sykkel. Jeg var hele tiden redd for at jeg ikke hadde riktig plassering på veien, jeg glemte blinkelysene og jeg så meg aldri i speilene. Nå skal jeg en tur innom teoritentamen.no og teste ut teorikunnskapene mine. Jeg satser på at jeg klarer det uten feil *krysse fingrene*
