Arkivert under: My heart
Jeg liker å finne ut ting om meg selv. Hva jeg liker og ikke liker, hvordan jeg reagerer når noe skjer, hva jeg føler og mener om saker.
Jeg har funnet ut at jeg ikke er en kjæreste person. Joda, jeg elsker kjæresten min. Men jeg er best når jeg er singel. Jeg er en dårlig kjæreste. En slem kjæreste. Det er for det beste at han flytter om en måned.
Det var to som ville ha meg
Den eine han fekk meg og den andre er deg
men om der var en eg sko ha gitt meg hen te
Då vett eg kem
Ingen andre enn deg
Kaizers Orchestra – Den andre er meg
The smiles in the morning. The laughter in the night.
The happiness when we woke up. The love when we went to sleep.
The sadness when he left. The broken heart when he was long gone.
The love was short. The memories were forever.
- Sandra Banan
(Vi fikk i oppgave å skrive et kort dikt om kjærlighet i en engelsk time i April 09. I dag snublet jeg over det og fant ut at det passer sinnsykt godt til hvordan jeg har det for tiden. Selv om jeg ikke liker det lenger, når jeg leser det høres det rart ut.)
(Pssst: Dette skjedde for to timer siden og jeg er fortsatt litt små skjelven. Teksten er kanskje ikke så godt skrevet, siden jeg fortsatt er litt i sjokk.)
Jeg satt på klasserommet mitt og jobbet med nynorsk oppgaver sammen med en god kompis når kjæresten min kom inn døra. Han hadde sånn smått oversett meg de siste dagene, og jeg var blitt vandt til det. Læreren ba ham fortelle nyhetene sine til hele klassen. Kjæresten min sto opp foran hele klassen og sa rett frem ”Jeg skal slutte på skolen på fredag og flytter til Trondheim om en måned”. HVA? Han skal flytte? Til Trondheim? Og første gang jeg får høre om dette er når han fortelle det til hele klassen. HVA? Skjer dette virkelig? Det sto sjokkert skrevet over hele ansiktet mitt. Alt han kunne gi meg var et trist blikk. Jeg er kjæresten hans og alt han gir meg er et jævla trist blikk! Er han dum? Er han tilbakestående? Finnes det inteligent liv der inne?
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg konsentrerte meg om skolearbeidet mens han sto der oppe og pratet om hva han skulle gjøre i Trondheim. Jeg klarte ikke å skrive. Jeg klarte ikke å puste. Jeg skjelvet. Jeg var på gråten. Men jeg måtte gjøre noe. Jeg måtte ha noe å konsentrere meg om. Noe annet enn det faktum at kjæresten min skulle flytte og ikke så det som nødvendig å fortelle det til meg uten at hele klassen var rundt oss. Han gikk ut i gangen og jeg sprang etter ham. Han sto et stykke unna med ryggen til meg. Det klikket for meg. Jeg dyttet til ham og spurte hva i helvete han holdt på med. Han sa ingenting. Jeg spurte hvorfor han ikke sa det til meg. Svaret hans? ”derfor”. HALLO? Jeg sto å så på ham. Såret. Han hadde på seg verdens største careface og sa ingenting. ”Er det alt?” spurte jeg. ”Nei” svarte han. ”Er det noe du vil si?”, ”nei”. ”Hade da”, ”hade”. Det var alt jeg fikk av kjæresten min. Det satt folk rundt oss, folk jeg ikke kjente. Jeg følte spenningen. Jeg følte hvor ukomfortabel de var. Jeg klarte ikke mer og gikk inn i klasserommet. Der følte jeg blikkene til alle rundt meg. Jeg ga faen og prøvde meg på oppgavene.
Det gikk ikke så bra. Jeg klarte ikke å holde pennen i handen. Jeg var helt på gråten. Jeg ga opp og pakket sakene mine. Jeg sa til læreren min at jeg dro, han hadde vært vitne til alt og forsto. En venninne kom i gangen mens jeg la vekk bøkerne mine. Jeg prøvde å forklare hva som hadde skjedd, men var så på gråten at jeg ikke fikk sakt hva jeg følte. Jeg visste at jeg kom til å gråte om jeg sa noe. Jeg gikk inn på klasserommet mitt, hentet vesken min og gikk ned gangen.
I trappen møtte jeg kjæresten min. Han så på meg med et trist blikk. Jeg prøvde å overse ham, men han gikk ved siden av meg. Jeg klarte ikke å si noe. Det kom bare tårer. Etter en stund spurte jeg hvorfor han gjorde det. Hvorfor han gjorde det slutt med meg foran hele klassen. Han svarte at han ikke gjorde det. Han gjorde det ikke slutt. Alt som kom var tårer. Jeg måtte ut av skolen. Når vi kom ut tok han meg med til bestemoren, der var det ingen hjemme, slik at vi kunne prate. Jeg gråt konstant i et kvarter. Jeg klarte ikke å si noe. Alt som kom var tårer. Han forklarte hvorfor han flyttet og hvorfor han ikke sa noe. Han sa han ikke klarte å gi meg de dårlige nyhetene. IKKE KLARTE Å GI MEG DE DÅRLIGE NYHETENE? Ja, for det var jo så mye bedre at jeg fikk vite det foran hele klassen. Det var veldig koselig at hele jævla klassen fikk se min reaksjon. Det var flott. Veldig snilt gjort av ham.
Vi satt i sofaen en stund før vi gikk opp i en seng. Der lå vi i en halvtime og bare pratet. Pratet om hva som skjedde videre. Jeg fortalte ham at jeg elsker ham. For jeg gjør det. På min måte. Jeg er ikke den beste kjæresten. Jeg kan være ganske slem. Men etter å ha opplevd hvor såret jeg ble. Hvor trist jeg ble over at han skal flytte, visste jeg at jeg elsker ham. Man vet ikke hva man har før man mister det. Vi ble enig om å fortsette. Jeg vil ikke miste ham. Ikke ennå. Selv om det betyr at jeg bare får ha han i en måned før han han drar, er det bedre enn å miste ham nå.
Kjærleik. For et vakker ord. Jeg blir så glad av å lese det, av å skrive det og av å høre det. Kjærleik.
Nynorsk er vakkert.
Arkivert under: My heart
For to uker siden trodde jeg at jeg var forelsket. Jeg var helt sikker på at vi kom til å bli kjærester. Jeg kom hjem etter å ha vært borte i 5 dager, og forventet at vi kom til å bli sammen. To dager etter at jeg kom hjem satt jeg på bussen tilbake til gamle hjembyen min. På lørdagen ga jeg faen. Jeg glemte ham og alle følelsene mine for ham. Jeg tok en tur på byen og endte opp med å sove hos en random fyr, X.
To dager senere, på mandagen, var det skole igjen. Det var nå 10 dager siden jeg hadde sett ham sist. Først, når jeg møtte ham, holdt jeg på å spy. Når jeg senere satt ved siden av ham på klasserommet, skjelvet jeg av redsel. Jeg var redd for at han hatet meg. Ikke vet jeg hvorfor, jeg hadde ikke gjort ham noe. Han hadde ikke gjort meg noe heller. Den siste uken hadde bare vært full av misforståelser og usikkerhet.
Den natten sov jeg hos ham. Og jeg hatet hvert sekund av det. Ikke fordi jeg ikke følte noe for ham. Men hver gang han var borti meg. Hver gang han sa noe. Tenkte jeg på X. Jeg hatet meg selv for at jeg lå og tenkte på en annen. Jeg hatet meg selv for at jeg hadde latt det gå så langt. Jeg hatet meg selv for at jeg ikke turte å prate med ham om det.
For tre uker siden, kunne jeg fortelle ham alt. Vi pratet om alt. Den dagen, da jeg sov hos ham. Turte jeg så vidt å åpne munnen. Jeg var redd for hva det var som skjedde mellom oss. Ville jeg ha ham? Ville jeg egentlig være der?
Det med X, var bare en one time fylla ting. Det var et one night stand, uten sex.
Det med han andre, det med Steffen, det hadde vært mer. Men på en uke hadde noe forsvunnet. Misforståelsene og usikkerheten hadde ødelagt det vi hadde. Jeg klarte ikke lenger å stole på ham. Jeg klarte ikke å åpne meg. Jeg klarte ikke å la meg selv føle noe.
Resten av uken oppførte jeg meg som en venn rundt ham. Jeg behandlet ham som en kompis. Mest fordi jeg var redd. Jeg ville at han skulle ta initiativ til noe. Jeg trengte ham til å ta første steget. Etter å ha gått 10 dager uten å se ham, var han som en fremmed. Jeg trengte at vi kunne starte på nytt. Men ingenting skjedde. Han sa ingenting. Gjorde ingenting. Vi behandlet hverandre som venner. Ikke noe mer.
For tre uker siden trodde jeg at jeg var lykkelig forelsket. For to uker siden var jeg sikker på at kom til å få meg kjæreste. For en uke siden var jeg veldig usikker. I dag gjør meg mitt beste i å gi faen.
Hvis jeg vil ha ham, må jeg tørre å ta det første steget. Men det er ikke så enkelt! Det er en ting å sitte på mange gode råd, noe jeg gjør. Men gode råd er bare til å gis bort, selv har man ingen nytte av dem. Jeg klarer ikke å gjøre noe med den her situasjonen. Jeg sitter bare i sofaen min og ser på at alt skjer. Jeg sitter å ser på at det som en gang var, forsvinner. Jeg klarer ikke å stoppe opp og ta tak i ham. Jeg klarer ikke å hindre alt i å gå i dass.
Jeg er en person som ikke liker drama. Rart, ikke sant? En jente som gjør sitt beste i å leve et dramafritt liv. Derfor ble jeg fortvilet da jeg møtte en fyr og fikk drama i livet mitt.
Den korte versjonen av historien:
I jula falt jeg for Per. Han flyttet i januar. Flere hundre mil bort, og der skal han være i flere år. Jeg bestemte meg for å vente litt på ham, til han kom hjem i påskeferien. Da han skulle dra tilbake etter påska, fant vi ut at dette ikke fungerte. Avstandsforhold gjør som oftest ikke det. Så jeg la ham og alle følelsene mine for ham i en boks. Jeg lukket boksen og la den i et skap bakerst i hodet mitt. Når han kom hjem i sommerferien åpnet boksen seg. Den spratt ut av skapet og alle følelsene kom tilbake. Han var her i en måned, og det var en fin måned. Men den måtte jo ende en gang. I slutten av juli dro han tilbake. Vi sa ikke adjø og vi pratet ikke om det vi hadde gjort. Vi nevnte ikke fremtiden med et ord. Jeg vet at vi begge var klar over at jeg ikke kom til å vente.
Allikevel følte jeg meg litt slem da jeg for to uker siden falt for en annen fyr. Det var greit den første uken, da det ennå ikke var helt seriøst. Tidligere i denne uken ble det derimot mer seriøst. Da begynte jeg å få litt dårlig samvittighet. Ikke fordi jeg følte at det var galt av meg å finne en ny fyr. Men fordi jeg følte at det var galt av meg å finne en ny fyr uten å si ifra til Per. Jeg kom frem til konklusjonen at jeg ville si ifra til Per når jeg og han andre ble helt seriøse. Men da han fortalte meg at han har høstferie om to uker og kommer oppover en tur, begynte jeg å tenke at jeg kanskje skal vente til da. Så jeg kunne si det face2face. Jeg ble svært fortvilet og spurte alle rundt meg hva jeg burde gjøre. Alle svarte at jeg ikke trengte å si noe til Per. Men jeg var ikke fornøyd med det før jeg fikk spurt rareguttevennen. Ikke bare er han bestevennen min, han er også lillebroren til Per. Jeg spurte han, og han var enig i at jeg ikke trenger å si noe. L-K, en venninne som også er en god venn av Per, var enig.
Så jeg har bestemt meg. Jeg skal ikke si ifra. Jeg skal legge han tilbake i boksen og stable han i hyllen sammen med ex-kjærestene mine og andre jeg har følt noe for. Han skal få bli der. Nå krysser jeg fingrene på at dette utvikler seg positivt. Jeg håper at han ikke kommer til å reagere. Og jeg håper at han nye søteste fyren ikke kommer til å reagere på noe av dette. For jeg har ikke villet bli sammen med han før jeg fikk prate med rareguttevennen, og det har jeg ikke ville forklare til søteste fyren før jeg hadde kommet frem til en konklusjon. Nå har jeg kommet frem til en konklusjon og kan forklare for ham, hvis han ønsker det. Alt det får jeg ta som det kommer når jeg drar hjem. For nå har jeg høstferie og sover på sofaen til rareguttevennen i Vadsø.
Arkivert under: My heart
Hva er kjærlighet? Hva er forelskelse? Hvordan kan jeg forklare for noen hva det er jeg føler? Hvordan kan jeg forklare det for meg selv?
For hvordan vet man om man er forelsket? Om man liker noen, er glad i dem, elsker dem, er betatt.
Jeg vil heller være med ham enn å ikke være med ham. Jeg vil heller kysse ham, enn kysse noen andre. Når jeg ser ham, vil jeg røre ved ham. Jeg vil heller våkne opp ved siden av ham enn å våkne opp alene. Jeg vil alltid ha ham rundt meg. Jeg vil alltid prate med ham. Jeg vil kjenne ham. Vite hva han tenker og føler. Jeg vil at han skal kjenne meg og vite hva jeg tenker og føler.
En dag er alltid bedre når den starter og ender i armene hans.
Rosa tanker og rosa følelser.
yyellowbird. Olivia Boone. We make words.
(soundtrack: Röyksopp – Happy up here)
Arkivert under: My heart
Jeg er en person som liker å vite ting. Jeg liker fakta. Så når man møter en person og følelsene er overalt, hva gjør man da?
Jeg føler noe for en fyr. Jeg vet bare ikke hva. Er jeg forelsket? Betatt? Er det kjærlighet? Er det virkelig? Er alt bare ønske tenking? Dette er spørsmål jeg ikke kan finne svarene på. For hvor skal jeg lete? Skal jeg høre på fornuften som sier at jeg burde glemme han? Skal jeg høre på magen min som er fylt av sommerfugler(1) og neshorn(2) når jeg tenker på ham? Skal jeg høre på hjertet mitt, som reagerer når jeg ser på ham?
Hvis man aldri har vært forelsket, hvordan vet man hvordan en forelskelse føler? Hvis man aldri har elsket, hvordan vet man hva kjærlighet er? Hvis man aldri har vært glad i noen, hvordan vet man når man faktisk er det?
Jeg vet at jeg føler noe. Jeg tror jeg bare er redd for å vite hva jeg føler.
Jeg er redd for å falle for ham. Men hva om jeg allerede har gjort det? Jeg er redd for å bli forelsket. Jeg er redd for å bli såret. Jeg er redd for å føle meg uønsket. Jeg er redd. Men vil jeg leve livet mitt uten å ta sjanser? Vil jeg leve det uten å vite hva jeg vil ha, og gå etter det? Vil jeg leve et liv i frykt. Et liv hvor jeg holder meg bak en stor vegg for å ikke bli såret. For å ikke føle meg dum. Uønsket. Avvist.
1) Jeg ser for meg sommerfugler som flyr rundt i magen min og lager den deilige kriblingen jeg føler når jeg tenker på ham.
2) Jeg ser også for meg neshorn som springer rundt og lager den smerten jeg føler når jeg er redd.
“The smile in the morning. The laughter in the night.
The happiness when we wake up. The love when we went to sleep.
The sadness when he left. The broken heart when he was long gone.
The love was short. The memories were forever.”
“It began with a smile. It developed with a kiss. It continued with a bed. It ended the next morning.”
“From the first moment I saw him, I knew I loved his smile.
From the first date we went on, I knew I loved his mind.
From the first kiss, I knew he was the best.
From the first time he said he loved me, I knew I wanted to marry him.
From the first time he hit me, I knew it was over.”
(Vi hadde fem minutter til å skrive et dikt om kjærlighet, på engelsk. Jeg tok litt av og skrev tre.)
Jeg er veldig glad i hjembygda mi, enda mer glad er jeg i menneskene fra hjembygda mi. Mine nærmeste venner er derfra, og jeg kommer bedre overens med folk derfra. Vi har ikke mer enn ca. 800 innbyggere, og de aller fleste er litt for gammel for meg, men det har ikke hindret meg i å lete etter the one. Ikke akkurat the one jeg skal tilbringe resten av livet mitt med. Mer the one jeg skal tilbringe noen ungdomsår med. Jeg har prøvd og feilet med de fleste guttene på min alder. Sånn ca. sommeren 08 pratet jeg med en god venninne av meg. Hun fant drømmefyren sin rett rundt svingen i hjembygda. Alt skjedde veldig plutselig der. Det er en fin historie, men ikke den jeg skal fortelle nå. Jeg og hun fant ut at jeg skulle finne min drømmefyr rett rundt svingen. Vi har ikke mange gutter i vår lille sving, så det var ikke mange valgmuligheter. Jeg kom frem til at vi har 5 fyrer her. Han ene er rareguttevennen min, som også er en veldig god bestevenn. Ene er eksen min. To av de er been there, done that. Og den siste er kjæresten til min gode venninne. Jeg satt igjen med en følelse av at jeg ikke kom til å finne ham rett rundt svingen. Det jeg ikke visste da, var at jeg hadde glemt en fyr.
Oktober 08 kom rareguttevennen min på besøk til meg. Han var på tur ut på fest og spurte om jeg ville bli med. Det var fem minutter til han ble hentet av storebroren sin og jeg hev meg med. Da vi kom opp på festen la jeg merke til storebroren. Han har alltid vært den rare storerbroen til rareguttevennen min, som bor rett borti gata. Jeg hadde aldri tenkt på han på noen annen måte enn som det, men han ble kjekkere og kjekkere for hver drink jeg drakk og det endte med klining i sofaen. Det igjen endte med at han ble avvist på trappa mi. Ikke så lenge etter endte enda en fylla med klining på sofaen. Og enda en fylla. Og enda en fylla. Jeg har ikke telling på hvor mange det var, men det var nok til at jeg begynte å ane et mønster. I jula 08 kom han på besøk til meg, i helt edru tilstand. Vi så en film. Han kom tilbake og vi så enda en film. Det endte med klining på sofaen. Etter en hel uke med klining på sofaen, film og enda en fylla som endte med klining på sofaen, følte jeg noe. Jeg visste ikke helt hva det var, men jeg visste at jeg ikke ville miste det. Jeg ville ikke gi slipp. Vi hadde en hel uke fylt med fine samtaler, latter og tilbringing i sofaen min. Så måtte han dra. Han skulle flytte. Ikke bare litt flytte. Han flyttet flere hundre mil bort. Der skulle han bli en stund.
Vi fortsatte å holde kontakten etter at han dro. Det var ikke det sammen, men det var da noe. Jeg bestemte meg for å vente. Ikke i all evighet, men hvertfall til han kom opp igjen på ferie. Etter hvert som ukene gikk fikk jeg bare mer og mer følelser for fyren. Etter tre måneder med samtaler, tvil og savn, kom han tilbake. I begynnelsen av påska kom han oppover. Det jeg trodde skulle bli en fantastisk påske i sofaen min, visste seg til å bli noe helt annet. Jeg hadde legetime, jobb, hytte tur og familie besøking. Det var lite tid til romantikk. Påsken ble ikke spesiell. Den ble ikke fantastisk. Den ble ikke slik jeg hadde håpet på. Det var noe som manglet da han kom tilbake. Jeg vet ikke om det var meg, ham eller avstanden. Men det var ikke det samme lenger. I dag var siste dagen vi kunne være med hverandre og vi tok en liten kjøretur. Vi pratet sammen og bestemte oss for at det var over. Hva det nå enn var mellom oss, tok slutt. Det var en gjensidig avgjørelse. Det var en fin avslutning. Jeg er fornøyd med måten det skjedde på. Det var ingen bitre ord. Ingen tårer. Det var en fin avslutning på en fin ting
Men det var trist. Det er alltid trist når ting tar slutt. Trist på en fin måte.
(Soundtrack: Goldfrapp – Happiness)
Det er sjeldent jeg tar bilde av noe jeg har kjøpt, og legger det ut på bloggen min. I dag gjør jeg et unntak.
I dag var jeg i byen for å kjøpe hårfarge (nå har jeg super rødt hår). Mens jeg var i byen måtte jeg jo bare inn på en sko butikk. Jeg regnet med å ikke finne noe, siden jeg nylig var i Oslo og ikke fant et eneste par sko. Der tok jeg feil. Vanligvis fordrar jeg ikke sko med åpen tå, i dag gjorde jeg et unntak. Det var forelskelse ved første blikk og kjærlighet med engang jeg tok de på meg.
Dette er dagens sommer innlegg, for det er lite som er mer sommer enn sommersko. Dette er jo sko jeg kunne brukt nå. Men da med fare for å skli med de høye hælene og fryse av tærne mine. Nå gleder jeg meg veldig til det blir finere vær.
Arkivert under: My heart
Han kommer. Han der. Han ja. Han som får mitt hjerte til å banke litt fortere. Han som får sommerfuglene i magen til å ta en liten dans. Han som gjør meg svimmel med sitt smil. Han som alltid får meg til å le. Han som liker meg for den jeg er. Han ja. Han kommer.
Men ikke før til påska. Han kommer til påska. Det er lenge til påska.
Han har vært borte i 23 dager nå. Det er litt lenge. Men ikke egentlig. Det er en ganske kort stund. Det bare føles lenge ut. Det føles mer ut som 23 uker.
Lurer på om jeg kommer til å være like glad når han kommer til påska. Eller om jeg kanskje kommer til å være over han. Kanskje vi ikke engang kommer til å treffes. Mye kan skje på en dag. Tenk da hvor mye som kan skje frem til påska. Jeg håper jeg vil savne han like mye om en uke, en måned, og til påska. Det er skummelt å ikke vite hva som kommer til å skje videre. Men det er vel halve morroa ved livet? Å ikke vite hva som er bak det neste hjørnet.
