You are my drug.

Fotograf: Sandra Banan
Modell: Lenelainen

Fotograf: Sandra Banan
Modell: Lenelainen

“The wise man said just find your place
In the eye of the storm
Seek the roses along the way
Just beware of the thorns”

Fotograf: Sandra banan
(Soundtrack: Scorpions – send me an angel)

(Femte del her.) 

Juni 2006

Det nærmet seg slutten av juni og jeg hadde nesten gitt opp all håpet. Det var like før jeg droppet hele fyren. Eller, jeg sa til meg selv at jeg kom til å droppe ham snart, men innerst inne visste jeg at jeg aldri kommer til å droppe ham. Han kommer alltid til å være i hjertet mitt. Og jeg kommer alltid til å vente på ham. Tragisk, jeg vet.

24.juni var han alene hjemme. Det var en masse folk der. En etter en dro de hjem. Til slutt, i 1-2 tida på natta, var det bare jeg, han og den utro kompisen våres igjen. Vi gikk på soverommet hans og satte på en film. Før filmen var ferdig hadde også den utro kompisen våres dratt. Da ble det bare jeg og han igjen. I senga hans. Vi satte på en film til. Han var trøtt, så han la seg ned. Etter en stund sovnet han, eller jeg trudde han sov. Helt til han plutselig åpnet han øynene. Jeg så tilfeldigvis ned og han fanget blikket mitt. Vi lå å så hverandre i øynene en liten stund. Jeg kjente det kriblet litt i magen når jeg så på ham. Han var så pen. Jeg klarte nesten ikke å hindre meg selv i å overfalle ham. Filmen i bakgrunnen forsvant. Den fantes ikke lenger. Det var bare jeg og ham. Ingen andre. Vi to. Alene. For alltid. Etter en stund åpnet han munnen. “Jeg fikk veldig lyst til å kysse deg nå” sa han. Han kysset han meg. Jeg ble så glad. Det var fantastisk. Så utrulig deilig.

Det gikk vel egentlig ikke opp for meg hva som hadde skjedd før jeg gikk hjemover den morgenen. Jeg klarte ikke å slutte å smile. Jeg var lykkelig. Det var en uvant følelse. Det var ikke som å få den nyeste mobilen i julegave eller vinne penger i lotto. Dette var noe annet. Noe jeg aldri har opplevd før. Der og da visste jeg at dette kom til å vare. Hele den sommeren var jeg i lykkerus. Han var hos meg hver dag i hele juli, og sov hos meg. Det var så fint. Da sommeren var over flyttet han. Han flyttet 13 mil fra meg. Men vi holdt sammen. Det var ikke så langt. 13 mil. Og han kom på besøk nesten hver helg i begynnelsen.

I oktober begynte jeg å tvile. Jeg visste ikke om jeg var forelsket i ham lenger. Rusen var over. Jeg var fortsatt glad i ham. Jeg har alltid vært glad i ham. Etter hvert som ukene gikk kom han sjeldnere og sjeldnere på besøk. I begynnelsen kunne det gå en uke mellom hvert besøk, det var greit. Så begynte det å bli to uker, det var for så vidt greit det og. Da det gikk tre uker mellom hvert besøk ble jeg irritert. Jeg ville jo se ham. Ta på ham. Kysse ham.  I desember begynte jeg å høre rykter om at han hadde sluttet på skolen. Han hadde ikke sakt noe til meg. Kjæresten hans. Vi hadde da vært sammen i nesten 6 måneder. Og han snakket ikke med meg. Jeg var ikke en del av hverdagen hans. Til slutt fikk jeg da vite at han faktisk hadde sluttet, det var moren min som sa det til meg. Der og da visste jeg at vi ikke hadde det bra. Det gikk jo ikke. Det var ikke ment to be lenger. Vi passet ikke sammen. Så jeg ble mer og mer fraværende de få gangene han kom. Jeg klarte ikke å gjøre det slutt. Jeg hadde tross alt gjort det slutt to ganger før. Så jeg dyttet han bort, for å få han til å gjøre det slutt. Og det fungerte.

I slutten av januar var han på besøk hos meg, og jeg var mer avvisende enn noen gang før. Og når han skulle dra så han meg inn i øynene og sa det rett ut. Jeg husker ikke hva han sa. Jeg var så glad for at det endelig var over. Det var det samme hva han sa. Det var slutt. Jeg sa “okei” og smilte til han. Han snudde ryggen til meg og gikk ut døra mi. Endelig. Det var over. Vi var ikke sammen lenger. For en deilig følelse. 

(Bildet har jeg tatt og redigert for mange år siden.)

(Femte del. Fjerde del her)

Februar 2006

Den andre gangen det ble slutt. Da jeg gjorde det slutt på trappa. Følte jeg meg ikke tom og alene i ettertid, ikke som jeg gjorde første gang. Jeg hadde det helt fint. Til det hadde gått tre uker. Da fikk han seg en ny kjæreste. Dette var for meg helt umulig. Han var jo min. Han kunne ikke få seg en ny kjæreste. Det var jo meg og ham. Hver gang jeg hadde disse tankene følte jeg meg slem og ekkel. Det var jo jeg som hadde gjort det slutt. Det var jo jeg som hadde vært utro. Det var jo jeg som ikke hadde følelser for ham. Hvilken rett hadde jeg til å kalle ham min? Men de tankene varte ikke lenge. Jeg kom meg over ham. Og jeg tenkte ikke på ham på flere måneder.

Ikke før på slutten av februar. Jeg satt på internett hos bestemoren min. Som vanlig var jeg på blink. Da havnet jeg tilfeldigvis på dama hans sin blinkside. Jeg så gjennom den og fant ut at jeg skulle gå på hans side og snike litt der. Jeg gikk inn dit og fant ut at det var slutt mellom dem. Jeg kjente en liten glad følelse i magen. Det var endelig over mellom dem. Men denne følelsen hadde dukket plutselig og uventet opp. Jeg hadde ikke vært sjalu på lenge. Jeg hadde ikke tenkt på ham på denne måten på enda lengre. Hva er det som skjer? Tenkte jeg. Jeg liker ham vel ikke? Følelsen er ikke til å ta feil av. Jeg likte ham. Jeg ville ha ham tilbake. Bestevenninnen min advarte meg. Hun sa at jeg bare kom til å bli skuffet. Følelsen kom ikke til å vare denne gangen heller. Jeg overså henne. Hun skulle ikke få ødelegge dette. Jeg ville ha ham. Han skulle bli min. Selv om vi hadde prøvd. To ganger. Alle gode ting er tre, er det ikke det man sier?

Noen uker etter at det ble slutt mellom dem, var det noen som sa at han hadde gjort det slutt delvis fordi han fortsatt likte meg. Vi flørtet frem og tilbake i to måneder før jeg sa til meg selv at jeg ikke orket mer. Jeg var lei av å vente og håpe. Det tok for mye energi å gå og irritere meg over at han ikke gjorde noe. Han bare flørtet. Ikke noe mer. Jeg ga opp. Eller, ga ikke akkurat opp. Jeg sluttet å tenke så mye på det. Jeg ville fortsatt ha ham. Men jeg bare lot ting skje. Da enda to måneder hadde gått holdt jeg fortsatt på å gjøre mitt beste i å ikke tenke så mye på ham. Jeg tenkte han ikke ville prøve en gang til. Vi hadde tross alt vært i lag to ganger før. Jeg var nervøs, spent og irritert. Det var mange følelser på en gang og noen ganger visste jeg ikke hva jeg ville. Det var en svært vanskelig tid. Jeg var trist. Jeg tenkte hele tiden at jeg ikke var god nok. Bestevenninnen min sa at det var fordi han var redd for å bli såret igjen. Han ville ta seg god tid. Jeg var ikke så sikker på det. Men orket ikke tenke så mye på det. Lot han bare være der. 

(Fjerde del. Første del her, andre del her, tredje del her.)

Oktober 2005

Svaret var nok nei. Vi hadde vært sammen i nesten en måned da jeg merket at en velkjent følelse kom snikende. Det var den samme følelsen jeg hadde hatt første gangen vi var sammen. Den samme forvirrende følelsen. Jeg tenkte ofte på hvorfor jeg ikke var lykkelig. Jeg hadde endelig blitt sammen med ham. Dette var ikke rett. Noe var galt. Jeg skulle ikke føle meg mislykket og feilplassert. Jeg skulle være glad og smile. Jeg skulle kunne si navnet hans uten at det kjentes som om noen stakk en veldig skarp kniv sakte gjennom hjertet mitt. Måtte jeg virkelig gjøre dette igjen? Måtte jeg såre ham enda en gang? Jeg ville ikke. Men hadde jeg noe valg? Jeg kunne jo ikke bli i dette forholdet fordi jeg syntes synd på fyren. Det var jo bare ikke rett. 9. oktober tok jeg valget mitt. Jeg måtte gjøre det slutt. Jeg var ikke lykkelig. Jeg klarte ikke mer. Jeg måtte.

Dagen etter møtte jeg ham på klubben, som var under skolen. Jeg tok ham med ut. Ut på trappa. Trappa med alle minnene. Trappa som var “hengestedet”. Trappa. Jeg sa til ham at jeg måtte snakke med ham. Har jeg ikke lært noe av alle historiene jeg har lest og alle filmene jeg har sett? Si aldri. Aldri. At du må snakke med den personen. Da skjønner man det med en gang. Han så ikke direkte blid ut der han følgte etter meg som en hund opp trappen fra klubben, gjennom gangen og ut døra. Endelig var vi ute på trappa, hengestedet. Jeg klarte ikke å se ham i øynene. Heldigvis var det en stol på trappa. Jeg satte meg ned. Han sto ved siden av meg. På den høyre siden. Rett ved siden av døra. Det så ut som at han sto der med vilje, så han kunne rømme om jeg skulle snakke alvorlig. Han er ikke typen som har alvorlige samtaler om følelser. Han er heller typen som tuller det bort og bytter samtaleemne. Så sa jeg det rett ut. “Jeg tror ikke dette går lenger”.

Det første som slo meg var at dette var nesten som første gang. Jeg sa nesten det samme. Hittil hadde øynene mine vært festet til skoene mine. Jeg hadde ikke turt å se ham i øynene denne gangen heller. Men jeg måtte se opp. “Men” fortsatte jeg. Han avbrøt meg. “Nu får du rull’an inn!” Sa han hardt, på en hånlig måte. Han klarte ikke å se på meg. Jeg prøvde å se ham i øynene, men de var vendt mot døra. Jeg så en liten del av det ene øyet hans. Det lyste hat. Jeg følte at han hatet meg. Det var en ekkel følelse. Jeg hadde sveket ham. Jeg hadde såret ham enda en gang. Det skulle ikke være slik. “Men. Vi kan jo prøve litt mer” forsøkte jeg igjen, litt forsiktig. Jeg prøvde å få øyenkontakt. Jeg ville at han skulle se at jeg var lei for det. Jeg kunne ikke noe for det. “Nei. Vi trenger ikke det.” Sa han fort og hardt. Jeg ble nesten litt redd. Blikket mitt for ned til skoene mine igjen. Han snudde seg endelig mot meg, etter noe som føltes som en evighet med stillhet. Jeg så blikket hans mot meg i sideblikket. Jeg snudde meg fort opp mot ham og så ham inn i øynene. Jeg klarte ikke å tyde blikket hans. Det var som en blanding mellom hat, kjærlighet, sorg og sinne. Også sa han noe. Jeg fikk det ikke helt med meg. Det var noe om et kyss. Plutselig bøyde han seg ned mot meg. Et siste kyss. Det var deilig. Jeg kjente tungen hans lett mot min. Munnen hans var så myk. Så deilig. Dette var siste gangen. Så trist. Han gikk inn igjen. Han levnet meg der med en følelse av tomhet og lettelse. To følelser jeg kjente igjen fra tidligere. Tomhet fra forrige gang det ble slutt. Og lettelse fra forrige gang vi ble sammen. Jeg gikk sakte ned til klubben igjen. Hvorfor følte jeg meg som et offer? Tenkte jeg. Det var jo jeg som hadde gjort det slutt. Bildet av øynene hans som lyste hat ville ikke fjerne seg fra hjernen min. Hadde jeg kanskje tatt feil? Var det kanskje ikke hat, men bare sorg? Resten av dagen gikk jeg rundt som en zombie uten følelser. Jeg prøvde å ikke tenke. Bare få dagen unna og gå og legge meg. 

(Tredje del. Første del her, andre del her.)

September 2005

Ca. et halvt år etter at det ble slutt første gangen begynte vi å flørte igjen. Og det endte med at vi ble sammen. Igjen. Jeg husker det som om det var i går. Det var tidlig i september og kulda hadde begynt å snike seg opp på oss. Gjengen hadde fortsatt sommer klærne på, men sto og frøs litt. Noe de ikke kunne vise, siden de var så tøff og mandig. Jeg var faktisk den eneste jenta der, med 5 gutter. Men det var jeg vant til. Jeg har alltid vært en av guttene når jeg har vært med dem. Det er slik det skal være. Vi sto på trappa til skolen, hvor vi alltid sto. Det var her alle var. Det var den nye “hengeplassen” våres. Her var det mer plass og mye bedre å være.

Klokken ble mye og alle bestemte seg for å dra hjemover. Jeg og han hadde da drevet og flørtet hele sommeren. Og jeg hadde nesten gitt opp håpet på at det kunne bli oss to igjen. Ting gikk ikke fremover. Jeg hadde ikke tenkt tanken at vi kom til å bli sammen igjen, på lenge. Jeg hadde slått meg til ro med å bare la ting være. Jeg orket ikke å håpe mer. Det tok så mye energi å gå rundt å tenke på ham og irritere meg over at han ikke gjorde noe. Det var jo utenkelig at jeg skulle gjøre noe. Jeg er altfor feig. Da fikk det heller være. Jeg klarte ikke å få et avslag. Selv om jeg tvilte på at han kom til å dytte meg bort. Jeg klarte det bare ikke.

Da vi hadde gått tjue meter kom vi dit hvor våre veier skiltes. Huset mitt lå på veien til venstre, og alle andre skulle til høyre. Vi hadde gått fra hverandre og ropte hade og sånt, da han plutselig ropte navnet mitt og kom springende mot meg, jeg stoppet og så dumt på ham. Hva var det han ville nå? Tenkte jeg forvirret, det første som slå meg var at jeg hadde noe som var hans. Så jeg kjente fort i lommene mine, ingenting der.

Så kysset han meg. Helt plutselig. Jeg kjente sommerfuglene i magen min, i beina, i armene, i halsen, i hodet. Hele kroppen skjelvet. Det var det siste jeg trodde han skulle gjøre. Det kjentes ut som om jeg skulle eksplodere. Jeg holdt det neste ikke ut. Han trakk seg unna meg, munnen min skrek etter mer. Hvorfor stoppet han? Jeg ville fortsette! Men han bare smilte og sprang tilbake til kompisene sine. Jeg sto der, på samme plass i noe som følte som en evighet, men egentlig sikkert ikke var mer enn 10 sekunder. Jeg trodde ikke at det var sant. Hadde han virkelig gjort dette? Var det en drøm? Jeg snudde meg mot dem. Men jeg kunne ikke se dem lenger, de hadde svingt videre.

Tankene mine var overalt. Jeg bestemte meg for at det var en drøm. Jeg hadde ingen bevis på at det hadde skjedd. Ikke noe annet enn en forvirret følelse av lettelse. Beina mine ville nesten ikke høre på meg da jeg bestemte meg for å gå hjemover. De skjelvet fortsatt. Det skjedde, tenkte jeg. Eller skjedde det? Jeg klarte ikke å bestemme meg. Jeg lukket ytterdøren bak meg og levnet alle følelsene mine ute i kulda. Jeg klarte ikke dette nå. Ikke i dag. Jeg orket ikke. Jeg var så skjelven. Jeg begynte å gå mot rommet mitt, men stoppet for å se meg i speilet. Jeg smilte. Uten å tenke over det sto jeg der og smilte som en idiot. Jeg tvang meg selv til å slutte. Jeg kunne ikke få for store forhåpninger, kunne ikke smile. Jeg måtte sove. Klarte ikke denne følelsen av lettelse og glede. Den ødela meg. Jeg hadde jo bestemt meg for at det ikke kom til å skje noe mer. Hva er det han gjør? Leker han med meg? Da jeg våknet neste dag virket det hele som en drøm, samtidig som jeg på en måte var klar over at det var virkelig. Følelsen av irritasjon, glede, forvirring og lettelse lå som en sky i rommet mitt. I bussen til skolen var han ene fyren som var ute dagen før helt over meg og snakket om at vi var i lag igjen. Jeg skjønte ingenting. Var det ikke en drøm? Skjedde det? Hva nå? Hva skjer nå? Er vi sammen igjen? Kommer det til å funke denne gangen?

(Andre del. Første del finner du her)

2004

At det i det hele tatt ble oss den ene gangen har forundret meg. Selv om vi hadde gått på samme skole i et år, hadde jeg aldri lagt merke til ham. Noe som er vanskelig på våres skole med tanke på at det bare gikk ca. 70 elever der. Jeg hadde aldri tenkt på ham og jeg visste ikke hva han het. (Alle vet hva alle heter i våres kommune). Jeg har fundert på dette flere ganger i ettertid. Det er virkelig rart at jeg ikke har lagt merke til ham før. 

I begynnelsen av sommeren var jeg på besøk hos en venninne, og skulle sove der. Den dagen kom det masse gutter dit. Han var med. Jeg la ikke noe spesielt merke til ham. Han var en helt normal gutt. Ikke noen man legger merke til på gata. Han er en sånn person man må kjenne for å synes han er kjekk. Hele gjengen var der til langt på natt. Etter hvert begynte de sånn smått å dra hjem en etter en. Til slutt var det bare jeg, venninna mi og han igjen. Det var først da jeg la ordentlig merke til ham. Jeg begynte å studere ham og fant ut at han var litt søt. Han hadde en søt personlighet. Vi satt der i stua i flere timer og snakket om alt og ingenting. Jeg merket at han var en snål, sjenert person som holdt seg litt i bakgrunnen. Men han hadde en herlig humor. Den var til å elske. Og når jeg tenker over det, var det nok den som fikk meg til å like ham. Humoren hans ga ham en sprudlende personlighet. Etter en stund, det var vel begynt å bli morgen om jeg ikke husker feil, dro han hjem.

Jeg tenkte ikke noe særlig på ham de neste ukene. Han var som sakt ikke en person man la merke til. Han forsvant i bakgrunnen. Helt til en dag jeg plutselig fikk melding av ham. Vi skrev masse med hverandre og ble godt kjent. Senere fant jeg ut at han hadde skrevet med venninna mi den kvelden. Men hun skulle sove, så hun hadde gitt ham mitt nummer så han kunne skrive med meg. Vi begynte å flørte med en gang og jeg ble godt kjent med ham og den utro kompisen hans. Det føltes så naturlig å flørte med ham. Som om det var ment at vi skulle finne sammen. Det var ikke kjærlighet ved første blikk, det er jeg sikker på. Men når jeg ble godt kjent med ham visste han seg å være en person man ble fort glad i. Jeg kunne ikke la være å like han. Jeg var veldig mye med ham og den utro kompisen den sommeren, nesten hver dag. Vi hadde det utrulig gøy sammen, vi tre. Også, en vakker dag i oktober ble vi sammen. 

(Første del.)

Høst 2004

Første sjanse var i 2004. Da ble vi sammen hos kompisen våres. Jeg husker ikke mye av tiden vi var sammen. Bortsett fra at jeg ikke var så lykkelig som jeg følte at jeg burde være. Det var ikke sommerfugler i magen min når jeg så ham og jeg smilte ikke av å tenke på ham. Så jeg gjorde det slutt med ham. I busskuret. Hengestedet vårt den gangen. Alle samlet seg i busskuret. Det var alltid folk der. Busskuret var tingen. Men den dagen var det bare meg og ham der. Alene med stillheten. Han satt med ryggen mot veggen og begge beinene på benken, mens han så forventningsfullt på meg. Jeg hadde sakt til ham at jeg ville at vi skulle møtes i busskuret fordi jeg ville være alene med ham en liten stund. Jeg satte meg litt langt fra ham. Jeg turte ikke se på ham. Ville ikke se sorgen i øynene hans. Jeg så på havet. Det blå, store, uendelige havet. Synet ga meg en trang til å springe ned dit og svømme bort. Bort fra ham. Bort fra sorgen. Men jeg gjorde det ikke. Jeg valgte å bli å gjøre det jeg kom hit for å gjøre. Så jeg sa det rett ut, som om jeg sa det til luften.

“Det her funker ikke mer.” Jeg måtte snu meg mot ham. Jeg måtte se hvordan han reagerte. Han så skuffet ut. Og såret. Jeg klarte ikke det her. Ville springe bort. Ville skru tiden tilbake og si “jeg er glad i deg” istedenfor. Men nå var det sakt. Jeg kunne ikke ta det tilbake. Han snakket. Han sa noe. Hva sa han? Jeg klarte ikke å følge med. Han sa noe om å prøve. Ut helgen. Det var fredag i dag. To-tre dager til, hva gjør vel det? Jeg ble med på det. Jeg kunne godt prøve ut helgen. Selv om jeg visste at det ikke hjalp. Det kom ikke til å fungere. Det var over. Men nå hadde jeg såret ham nok for i dag. Jeg kunne jo ikke si nei. Så vi prøvde.

Jeg husker ingenting av de dagene. Det ble hvert fall slutt. Jeg var fri. Tanken sved i hodet mitt. Den brente seg nedover halsen, helt til hjertet mitt. Der stanset smerten. Det var som om den lagde et stort hull i hjertet mitt. Jeg ble plutselig så tom. Det gjorde vondt. Det var noe galt. Jeg var jo ikke forelsket i ham. Hvorfor ble jeg da så tom? Men det gikk heldigvis over og jeg sluttet å tenke på ham. Forholdet varte vel i to måneder den gangen.

Hennes tanker fløt avgårde. Det var ingen sammenheng, det var ingenting. Bare hun, veien og solen. Det var lys, mørke og skygge. Trærne hevet seg over henne og hun forsvant til luft. Solen kokte henne opp innenfre. Vinden kastet henne i havet. Hun følte seg alene. Ingen brydde seg. Hun er ingenting. Mindreverdig. For ung til å bety noe, voksen nok til å forstå.

Blomstene steg opp fra veigrøften. Mot solen, vekk fra skyggen. En dag, tenkte hun, en dag er det min tur å stige opp fra skyggen. Når den tid kommer, skal jeg huske denne dag, disse blomstene og disse følelsene. Hun så en blomst som ikke var like vakker som de andre, men spesiell på sin måte. Hun tok frem kameraet og hvisket til blomsten. “Jeg er deg. Du er meg. Vi skal leve. Vi skal dø. Men aldri skal vi glemme hverandre.” Hun tok et bilde av blomsten og gikk videre. For livet må alltid videre, tenkte hun.