Det kreative hjørnet
Et blikk fra deg, og det kribler i hele kroppen. Det er rart hvordan et enkelt blikk kan få hele kroppen til å reagere. Plutselig blir det varmt og klamt og det surrer litt i hodet og verden står helt stille samtidig som det går altfor fort.
Et smil fra deg, og jeg glemmer alt. Jeg har ingen problemer, jeg har ingen sorger. Alt som eksisterer er dette øyeblikket, det smilet. Den latteren.
Et lite blikk inn i hvordan det ser ut i hjemmet mitt.
Sommerfugler i magen
Blikk bort til andre siden av rommet
Et hjerte som lengter
Tårer som triller
Armer som varmer
En stemme som hvisker søte ord
En munn som smiler
Øyne som ler
Du er så åpen
Tvilen kommer
Den sniker seg frem
Er det dette jeg vil?
Sandra Banan - Juni 06
Alt hun kunne tenke på
var smerten
Alt det gode
var glemt
Hun ødela seg selv
sa folk
Hun gjorde seg selv ulykkelig
sa de og fnyste
Hun vil alltid bli husket
for det hun gjorde
Hun valgte helt selv sa de
for det var hun som tok opp den pistolen
Alt som er igjen
er minnet om hennes død
Alt det gode hun hadde gjort
er glemt
Sandra Banan - juli 06
En smerte så sterk
At tårene triller
En smerte så uutholdbar
At barberbladet svinger
En smerte så hard
At blodet renner
En smerte så vond
At hun ikke klarte mer
Og alt som er igjen av henne
Er minnet og savnet
Sandra Banan - juli 06
A weak “I miss you”
Wind in her hair
Down she flyes
Down to freedom
Sandra Banan – Mai 07
-
Et bilde og fire selvskrevne “dikt” fra en tid hvor jeg følte for mye og holdt alt inne. Det er rart å se tilbake på hvordan jeg skrev ned følelser da vs. hvordan jeg gjør det nå. En ting er sikkert – skriveren i meg har vokst til det bedre.
Hun kom inn døra og satt seg i sofaen. I den andre sofaen satt psykologen hennes. Det var andre gang hun var her hos han.
- Forrige gang du var her fortalte du meg at du sliter med avhengighets problemer, jeg vil gjerne fortsette der.
- Okei. Hva vil du jeg skal si da?
- Vi kan begynne med kjæresten din. Du sa at du føler at du er avhengig av han?
- Ja. Det begynte sakte men sikkert da vi ble sammen. Jeg trengte å ha han ved siden av meg hver natt. Etter at vi flyttet sammen ble det til at jeg trengte å ha han der hele tiden. Når han var borte sprakk jeg.
- Sprakk?
- Ja, der kommer avhengigheten min til mat inn.
- Fortell meg litt mer om det, er du snill.
- Når jeg er alene er det bare en ting som hjelper mot ensomheten, og det er mat. Mat er min eneste venn. Det eneste som er konstant i livet mitt.
- Kjæresten din er ikke konstant?
- Nei. Han levner meg ofte. For jobb, trening eller venner.
- Vil du at han skal være hjemme hele tiden?
- Nei, absolutt ikke.
- Er du sikker? Du husker at du lovte meg at du aldri skulle lyve her inne. Her er det ingen som dømmer.
Hun tenkte en stund før hun svarte nølende.
- Jeg vil være med han hele tiden. Jeg vet at han må jobbe, derfor blir jeg ikke påvirket psykisk av det. Det hender jeg sprekker når han er på jobb, men jeg klandrer han aldri. Problemet er når han er på trening eller hos kompiser. En del av meg vil at han skal dra. Jeg har jo ingen rett til å be han være med meg hele tiden. Samtidig vil jeg ikke være alene. Jeg blir først irritert, deretter trist. Når han kommer hjem igjen har jeg vært innom en million følelser og har til slutt havnet på å være likegyldig. Jeg holder meg på avstand. Det gjør jeg også like før han drar. Jeg blir kald.
- Har du fortalt han hva du føler?
- Han vet hvordan jeg blir når jeg er alene. Han vet at jeg sprekker lett. Jeg prøver å være så ærlig som mulig. Jeg forteller han når jeg har gjemt mat på rommet. Samtidig vil jeg ikke at han skal få dårlig samvittighet. Derfor sier jeg ikke at jeg mener det er hans feil at jeg sprekker. Jeg forteller ikke han at jeg blir forbanna på han hver gang jeg går på butikken og kjøper et kilo sjokolade. Jeg vil jo ikke at han skal bli hjemme for min del, og jeg vet at det er det han ville gjort.
- Kan det være at du sprekker for å ta igjen. For å gi han dårlig samvittighet, slik at han skal bli hjemme.
- Jeg tror jeg spiser for å fylle det hullet som oppstår når jeg blir trist og for å ta hevn på han fordi det er hans feil. Jeg ville ikke blitt så trist hvis han hadde holdt seg hjemme med meg.
- Det er dessverre alt vi har tid til i dag, men jeg tror vi har gjort fremskritt. Neste uke kan vi prate videre om ditt forhold til mat.
“Hva er galt?”
Han så på henne med spørrende øyne. Hun følte at han kunne se rett gjennom henne. Hun hatet øyekontakt. Hun så sjeldent folk i øynene når hun pratet med de. Hun hatet spesielt øyekontakt med han. Hun fikk alltid en følelse av at han visste akkurat hva hun tenkte. Nå kunne han se at noe var galt. Dagen før hadde hun lovt han at hun aldri kom til å lyve til han. Hva skulle hun si nå da? Sannheten var at hun ikke visste hva som var galt. Hun følte seg helt jævlig, men visste ikke hvorfor. Hun hadde ingen grunner til å ha det dårlig. Hun visste ikke hva hun skulle si, så hun gjorde det hun alltid gjorde i slike situasjoner. Hun smilte og trakk på skuldrene.
“Jeg liker ikke at du er trist.”
Nei, ingen liker å se at den de er glad i, er trist. Hun likte ikke når han var trist. Hun likte minst å være trist selv. Hun tenkte tilbake på forrige uke. Hun var glad i en hel uke. En hel uke i strekk. Da følte hun at det var enkelt. Det var enkelt å være glad når du var glad. Nå var det ikke enkelt. Hun var veldig flink til å late som. Problemet er at han ser at hun later som. Hva skal hun gjøre da?
“Skal jeg la deg være i fred?”
Nei! Ropte hun inne i hodet. Ikke dra. Bli! Hun klarte ikke å si det høyt. Han sa nettopp selv at han ikke liker å se henne trist. Da er det vel best å bare la han gå? Hun smilte og gikk inn på klasserommet. Hun så på klokken. En time. En time til hun skulle ta bussen hjem. To timer før skoledagen egentlig var ferdig. To timer med skulk. Det får bare være. Det var bedre for han om hun dro. Da slapp han å se henne trist.
♦
Det var blitt ettermiddag. Hun satt alene på sofaen hjemme. Humøret var ikke bedre. Hun ville at han skulle være der. Hun ville at han skulle holde rundt henne. Hun kunne ikke si det til han. Det var egoistisk av henne å be han være med henne når hun var slik. Det kunne umulig være noe gøy for han. Han fikk heller være med vennene sine.
♦
Det var blitt ettermiddag. Han var på besøk hos kompisen sin. De andre hadde en heftig diskusjon om et nytt spill som hadde kommet ut. Vanligvis ville han vært med å diskutert. Ikke i dag. I dag klarte han ikke å tenke på noe annet enn henne. Han husket blikket hennes. Det triste blikket. Han ville være hos henne. Han ville holde rundt henne og si at alt kom til å bli bedre. Han ville sende henne en melding, men følte at det ville vært for egoistisk. Hun ville tydeligvis være alene. Hun hadde gjort det ganske tydelig at hun ikke trengte han. Hun stolte ikke på han. Hun ville ikke fortelle hva som var galt. Han håpet hun åpnet seg snart.
Hun tok et trekk av røyken og så seg rundt. Det var mye mennesker i byen i dag. Selv skulle hun bare titte. Hun trengte å komme seg ut av huset. På gaten hadde hun møtt en venn og stoppet for å prate.
Så, hva gjør du for tiden? spurte han og vurderte henne med blikket.
Hun kjente irritasjonen bygge seg opp. Hvorfor måtte alle spørre om det?
Ingenting, svarte hun og lo. Et latter som skulle skjule skammen.
Du går ikke på skole? spurte han, selv om han visste svaret.
Var det bare for å være ond, lurte hun. Neida, han var ikke slik.
Nei, nyter et år til her oppe før jeg flytter sørover og starter stresset igjen. Hun smilte fortsatt. Skulle ikke la han se hva hun egentlig tenkte.
Du jobber da? En uendelig strøm med spørsmål, tenkte hun og sukket lydløst.
Nei, gjør som sagt ingenting. Smilet var enda større. Hold det oppe, tenkte hun hardt.
Åja. Øhh. Det må jo være deilig da. Er ikke alle som har råd til sånt. sa han og virket meg ett utilpass.
Det er ikke normalt å være arbeidsledig. Han tenkte sikkert at hun var lat. De tenkte alltid slik. Atter en gang sukket hun lydløst. Hadde han bare visst hvor mange søknader hun hadde sendt ut. Hvor mange intervjuer hun hadde vært på. Det var ikke hennes feil at de ikke valgte henne. Med månedene forsvant entusiasmen. Alt som var igjen var en tung følelse i kroppen.
Nei, er vel ikke det. Smilet var tungt nå. Så falskt og ekkelt.
Men du har det vel fint. Bor hos svigers, og har kjæresten i full jobbing. Han sa det med et hint av medlidenhet i stemmen, men prøvde å skjule det som en spøk.
Ja, er det ikke det man har mannfolk til? Men nå går bussen, så jeg må springe. Hun ventet ikke på et svar, hastet bare avgårde. Det verste var at hun måtte gå gjennom akkurat det samme neste gang hun møtte kjentfolk.
Anything worth having is worth fighting for.
Foto: Privat
Fjellene ruver bekymringsløst frem
og bader i vannet når solen ser dem
Stemningen fanget er ekte og ren
Ensomheten er min
Postgirobygget – Ensomheten er vakker
Foto: Privat
(Ingen usaklig tirsdag i dag, dere får heller litt kreativitet.)
Sandra: Du har forandret deg.
Anonym: Det har du og.
Sandra: Og jeg er fornøyd med det. Jeg liker den jeg har blitt.
Anonym: Men du liker ikke den jeg har blitt?
Sandra: Det er ikke akkurat det jeg mener. Vi har bare forandret oss i to forskjellige retninger. Du er blitt slik jeg var for to år siden. Jeg er ikke slik lenger og jeg har ingen ønsker om å bli slik eller gjenoppleve det.
Anonym: Jeg kan ikke forandre meg tilbake for din skyld.
Sandra: Det vil jeg ikke! Vær den du er og vær stolt over det.
Anonym: Da skjønner jeg ikke hva du vil.
Anonym åpnet ølen sin og drakk halvparten i en slurk. Det som skulle være en koselig jentekveld med venninnen hennes, hadde plutselig blitt noe mye verre.
Sandra: Jeg vet heller ikke. Jeg vet bare at vi har forandret oss i hver sin retning.
Anonym: Du har forandret deg til at du er avhengig av kjæresten din.
Sandra: Det er på mange måter sant. Jeg elsker han og han har reddet meg. Jeg er avhengig av han. Jeg vil heller være med han enn å være med deg.
Anonym: Det er en forferdelig ting å si til venninnen din.
Sandra: Sannheten sårer. Jeg vil ikke lyve til deg. Det er ikke min feil at du har forandret deg til en person jeg ikke får noe glede av å være med.
Sandra hatet å være slik mot venninnen sin. Hun var jo veldig glad i henne. Det hadde ikke forandret seg. Det kom ikke til å forandre seg heller.
Anonym: Du er blitt en av de jentene som får seg en kjæreste og dropper alle vennene sine.
Sandra: Hva jeg føler om vennskapet våres har ingenting med han å gjøre. Det har alt med meg og deg å gjøre.
Anonym: Du har alltid sagt at du ikke liker slike jenter som dropper vennene sine for kjæresten sin.
Sandra: Du hører virkelig ikke etter, gjør du? Jeg dropper ikke deg for å være med kjæresten min. Jeg dropper ikke deg i det hele tatt. Jeg bare sier at jeg ikke får noen personlig glede av å være med deg akkurat nå. Det har ingenting med kjæresten min å gjøre.
Anonym drakk det siste av ølen sin og gikk ut. Nei, stormet ut er et bedre ord. Utfor døren tente hun på en røyk og gikk hjemover. Hun så seg ikke tilbake en eneste gang.
Sandra trakk et ullteppe rundt seg og tenkte over hva hun nettopp gjorde. En tåre falt nedover kinnet. Alt hun ville var å skru tiden tilbake tre måneder. Til den tiden hvor alt var flott.
Well.. All I’ve gotta say is.. After all the trouble this sex thing has caused me.. I better have been good.
- Paris (Gilmore Girls)
Foto: Privat
- Han var her i natt igjen. Emma ser på meg med et uskyldig blikk når hun forteller meg det. Hun vet at hun har gjort noe galt, men uskyldigheten er falsk. Hun angrer ikke. Hun har ikke dårlig samvittighet.
- Hva gjorde dere? Jeg vet ikke hvorfor jeg spurte. Jeg vet hva de gjorde. De hadde sex. De pulte. Knullet. Did the nasty.
- Vi bare pratet, så på youtube-filmer og… Ja.
- Og knullet. Jeg vet.
- Du hadde gjort det samme. Han har så bra kuk! Du skulle visst.
- Nei. Nei, jeg skulle ikke visst. Du skulle heller ikke visst.
- Njæææ. Skulle vel egentlig ikke det. Men whatever. Gjort er gjort.
- Du kan ikke si gjort er gjort når du gjør det gang på gang på gang. En gang er gjort er gjort. Fem ganger er galt.
Hun tente en sigarett og hentet enda en øl. Jeg angret. Ikke fordi jeg sa hva jeg mente. Vi har et vennskap hvor vi kan si alt. Men. Fordi jeg ikke støttet henne. Hun kom til meg fordi jeg ikke dømmer. Og jeg dømmer ikke. Eller. Okei. Jeg dømmer litt. Det er for enkelt å dømme. Det er for enkelt å være i et bra forhold og dømme de som ikke er det. Jeg dømmer ikke ofte. Ikke hele tiden. Det kommer noen øyeblikk. Men de forsvinner.
- Hva med Ole da? Spør jeg. Litt for å få henne til å tenke over hva hun har gjort. Litt fordi jeg er nysgjerrig.
- Hva med han? Spør hun og ser forvirret på meg.
- Hva med han? Hva med kjæresten din? Neeei, jeg lurer vel bare på hva han mener om at det ikke var han som sov hos deg i natt? De siste ordene sa jeg med litt mindre trykk. Jeg tok den for langt. Jeg vet det.
- Du vet at han ikke vet noe. Han skal aldri få vite noe. Han fortjener ikke å bli såret på den måten.
- Nei, han gjør ikke det. Men det er ikke det at du forteller det til han som sårer, det er det at du gjør det. Hvis han ikke fortjener det, ikke gjør det. Det er faktisk så enkelt.
Ja, det er det jeg mener. Her sitter jeg i mitt koselige forhold og ser på vennene mine. Utroskap, løgn og jævlig mye faenskap. Da er det enkelt for meg å fortelle dem hva som er riktig og galt. Det som ikke er enkelt er å leve i det. Jeg har vært der. Utroskapen, løgnene og faenskapet. Jeg har vært der. Jeg har levd det. Det er ikke enkelt. Men man har alltid et valg.
(Fiksjon basert på virkelige hendelser og følelser.)
Death is but the next great adventure. – Dumbledore
(I morgon har eg nynorsk eksamen. Derfor kjem det ein tekst på nynorsk. Eg vil på førehand beklage om det er mange skrivefeil. Eg er ikkje så flink i nynorsk.)
Ho trekte pleddet litt nærmare rundt seg og drog føtene opp i den gamle gyngestolen, mens ho stira på vinglaset sitt. Rommet var mørkt og vinden ulte i trea ute. Han satt på sofaen ved sia av og blåste varsamt på stearinlyset framfor seg.
”Frys du?” Spurte han.
”Gjør eg ikkje alltid?”
”Du er så kald.”
”Det er best slik.” Sa ho og sukka.
”Kva meiner du?”
”Bare gløym det. Eg tenkte sånn psykisk kald, men du meinte fysisk – så bare gløym det.”
”Du er både fysisk og psykisk kald, men vi er alle glad i deg.” Sa han og smilte.
”Og eg er glad i dykk.”
Ho tok blikket frå vinglaset og flytta det over til vindauget. Det var så vidt ho kunne sjå noko ute i mørket. Det gjorde henne uroleg. Han hadde blåst for kraftig og stearinlyset var nå slokna.
”Ser du på mørket?” Spurte han.
”Det er skummelt der ute.” Sa hun.
”Eg syns det er koseleg.”
”Blir aldri du redd av mørket?” Spurte hun.
”Eg er ikkje så redd.”
”Vel, eg er. Eg er redd alt.”
”Meg også?” Spurte han.
”Mest av alt deg.”
”Skal eg bli såra nå?”
”Vil du at eg skal forklare? Du liker vanlegvis ikkje at eg blir så djuptenkt og følsam.” sa hun.
”Vel, i dag liker eg det. I dag har vi det koseleg på hytta midt i skogen, to mil frå sivilisasjonen. Fortel meg kvifor du er redd meg. ”
Ho såg fort på han før ho trekte til seg blikket og såg ned på hendene. Han prøvde å tyde ansiktet hennes. Det var vanskeleg. Auga hennes var alltid triste. Sjølv om munnen smilte og det kom latter ut, såg han det triste i auga hennes. Det var noko ingen andre kunne sjå.
“Du kan skade meg så mykje meir enn nokon andre. Du kan få meg til å opne opp. Du kan få meg til å sleppe deg inn i hjartet mitt. Det er skummelt.” Sa ho og stiret hardt på hendene sine.
“Det er også fint når det er.”
“Det er ikkje fint når det slutter å vere.”
“Du kan ikkje la vere å gjere noko kun fordi det kan ende. Du må jo ta sjansar.” Sa han mjukt.
“Eg vel ikkje å presse deg ut av livet mitt. Eg veit bare at eg kjem til å gjere det.”
“Presse meg ut av livet ditt? Kva meiner du?” Spurte han med redsel i stemma.
“Har eg ikkje fortalt det? Dette, det vi har saman, kjem til å ende. Eg kjem til å bli skremt og springe bort frå deg. Så veit du det. Det her er doomed to death. På grunn av min redsel og usikkerheit.”
“Du kan ikkje vite det med sikkerheit. You never know, seier du jo alltid.”
Ho smilte og tente røyken sin. Han såg på henne, på de triste auga hennes. Han ville hjelpe henne, men ein kan ikkje hjelpe nokon som ikkje vil bli hjelpt.
“Vel, eg veit.” Sa ho.
“Eg veit at eg elskar deg.”
“Eg elskar deg også. But honey, love isn’t enough.”
(Teksten var opphavleg skrivi av meg på bokmål for fleire månader siden. Det ho i teksten føler, er det eg følte da. Eg føler det ikkje slik lenger. Btw, teksten var mykje betre på bokmål. Eg blir litt trist av å leggje den ut når eg veit at den var meir vakker på bokmål.)
EDIT: Jeg har nå lest gjennom og ser at det er mange små feil i teksten. Jeg var for opptatt av å se på språket at jeg ikke så på noe annet. Jeg vil derfor bare si at jeg vet det er feil her og der, store bokstaver som skal være små og sånt.
Hun ventet til han var helt borte med døren. Til han hadde skoene på og var klar til å dra ut. Hvorfor ventet hun så lenge? Kanskje fordi hun ville at han skulle komme seg ut fortest mulig hvis svaret var nei. For hvis svaret var nei var det en stor sjanse for at hun kom til å gråte. Mens hun ser på at han tar på seg skoene tenker hun over hvor mye hun egentlig hater seg selv i det øyeblikket. At det er mulig å forvandles fra å være sikker, til å bli så usikker, på kun en time. Usikkerheten gnaget i henne. Slik den hadde gjort så altfor mange ganger tidligere. Usikkerheten var en velkjent følelse. Den etsende stikkingen i magen. Hun kjente den godt. I dag ville hun ikke være redd i tillegg. Hun skulle stille det vanskelige spørsmålet. Hun tok inn pusten.
- Du. Nærmest hvisket hun. Han svarte ikke, tok bare ned håndtaket på døren.
- Du. Sa hun litt høyere.
Han så på henne. Litt oppgitt. Med et “hva er det nå da” uttrykk. Eller, det var slik hun tolket uttrykket. Kanskje sa det egentlig bare “hva er det”. Uten å være oppgitt. Når hun er usikker ser hun negativt på alt.
- Er alt bra? Hun tok en liten pause for å hente inn pusten. Mellom oss, liksom? fortsatte hun.
- Hvorfor skulle det ikke være det? Spurte han. Hun følte at hun var slitsom. Det fikk bare være. Hun var ferdig med å være usikker. Hun skulle ha et svar.
- Du virker så… Hun avsluttet ikke setningen. Hun visste ikke hva hun skulle si. For hvordan hadde han vært? Avvisende? Kald? Kanskje alt hadde vært i hodet hennes. Mest sannsynlig var det kun hun som ødela alt igjen. Slik hun alltid gjorde.
- Jeg er bare trøtt. Han så ut av vinduet da han sa det. Hun ville se ansiktsuttrykket hans, men panneluggen hennes var i veien. Hun var for redd til å ta den bort. Hun var nesten for redd til å puste. Hun ventet på et “nei”. Hun ville ha et nei. Hun ville ikke at alt skulle være bra. Livet hennes ville blitt enklere om han bare kunne sagt at han ikke følte noe for henne. Men, nei. Han ga henne en klem. Han sa at hun var den søteste. Han smilte.
Alt var bra. Usikkerheten var borte. Alt som var igjen var et ønske om at han skulle komme tilbake å si at han ikke var glad i henne lenger.
Bildet er tatt av meg
Den eneste måten å bli kvitt en fristelse på er å gi etter for den.
- Oscar Wilde
