Jeg har alltid en plan. En plan om hva jeg skal gjøre for å bli tynnere.
Det har egentlig ikke noe å si hva jeg veier. Jeg hadde den samme følelsen når jeg veide 55, som når jeg veide 75. Jeg skal bli tynnere. Når jeg var noenogfemti var målet å komme under 55. Hadde jeg kommet under 55, hadde nok målet blitt 50. Jeg kan ikke huske en eneste dag jeg var fornøyd med vekten min. Er jeg syk? Er dette dagens samfunn? Er det slik alle jenter har det? Jeg vet ikke. Men jeg har en plan.
Planen kan være å kutte ut noe fra livet mitt. Jeg har prøvd å slutte med brus, slutte med sjokolade, slutte med potetgull. Det har vart så lenge som en måned, og noen ganger i to timer. Jeg har prøvd å spise sjeldnere, noe som alltid er en dårlig plan. Jeg elsker mat, jeg elsker å spise og i de sekundene/minuttene jeg spiser har jeg det bra. Det er min trøst og min glede. Jeg kommer ikke til å spise sjeldnere.
Nå har jeg en ny plan. Det er det mamma gjorde for å gå ned over ti kilo i vekt. Jeg skal ikke spise sjeldnere, heller oftere, men mindre. Jeg har prøvd dette i så mye som to dager nå, og det går bra. Hittil. Problemet er bare å holde meg til noe. Jeg er veldig dårlig på å gjennomføre ting. Når jeg blir lei, eller ting blir vanskelig gir jeg opp. Det er min løsning på det meste i livet. Jeg gir opp. Men nå har jeg en plan. Jeg skal spise halvparten av det jeg vanligvis spiser, men ikke spise sjeldnere.
Det som fungerer for meg er egentlig å bare leve. Jeg gikk ned 20 kilo på et år, men det var ikke fordi jeg bevisst slanket meg. Jeg var fattig og spiste ikke middag på et år. Det fungerer som faen. Problemet er bare at jeg følte meg like fæl og feit når jeg var noenogfemti kilo.
