…

Jeg vil være glad. Jeg vet at jeg har vært det tidligere, jeg har bare problemer med å huske det. Jeg vet at jeg har vært en annen person. En som ikke finner alt irriterende. En som ikke føler skam over livet sitt. En som hadde venner og som lo. Jeg vet at jeg har vært henne. Jeg vil bli slik igjen. Det er bare ikke så enkelt. Akkurat nå er ingenting enkelt. Jeg sliter med å le. Jeg sliter med å være en kjæreste. Ikke fordi jeg vil ut av forholdet, jeg er bare ikke god nok. Jeg er ikke god nok til noe.

Dette med skolen bryter meg ned. Jeg var for dum/lat til å klare det første semesteret. Nå sliter jeg med å finne ut hva jeg skal studere til våren. Jeg får velge tre enkeltemner på 10 studiepoeng hver. Jeg kan såvidt jeg vet, velge og vrake i emner. Problemet er bare at alt virker så vanskelig. Jeg trodde jeg gjorde et safe valg da jeg tok lærerutdanning med fordypning i engelsk. Det må jeg vel være god på, tenkte jeg. Men nei… Nå er jeg livredd for å gjøre samme feilen igjen. Jeg tror ikke jeg makter å sitte igjen med stryk i to av tre fag en gang til.

Den første måneden på skolen tenkte jeg at det ble bedre. Jeg kom til å bli kjent med noen. Jeg kom til å få venner. Jeg var på skolen flere ganger i uken og jeg hadde hodet over vannet. Jeg overlevde. Men da venninnen min forsvant ned i depresjonen sin, forsvant jeg inn i meg selv. Jeg hadde to personer på universitetet. Venninnen min og kjæresten. Kjæresten sluttet og venninnen min forsvant. Jeg satt igjen med ingen. Ingen personer til å støtte meg på, ingen motivasjon til å lese seks timer om dagen. Jeg ramlet av og klarte ikke å jobbe meg opp igjen. Til våren skal jeg tilbake til skolen, også denne gangen uten noen. Venninnen min er død og kjæresten skal gå nettstudie. Jeg er helt alene og det dreper meg sakte men sikkert innenfra.