“The smile in the morning. The laughter in the night.
The happiness when we wake up. The love when we went to sleep.
The sadness when he left. The broken heart when he was long gone.
The love was short. The memories were forever.”
“It began with a smile. It developed with a kiss. It continued with a bed. It ended the next morning.”
“From the first moment I saw him, I knew I loved his smile.
From the first date we went on, I knew I loved his mind.
From the first kiss, I knew he was the best.
From the first time he said he loved me, I knew I wanted to marry him.
From the first time he hit me, I knew it was over.”
(Vi hadde fem minutter til å skrive et dikt om kjærlighet, på engelsk. Jeg tok litt av og skrev tre.)
Arkivert under: Flowers on the wall
“The wise man said just find your place
In the eye of the storm
Seek the roses along the way
Just beware of the thorns”
Fotograf: Sandra banan
(Soundtrack: Scorpions – send me an angel)
Jeg har meninger. Jeg mener at man ikke kan tro på det man leser i aviser. Jeg mener at homofile skal få lov til å gifte seg og adoptere barn. Jeg mener at alle, uansett kjønn, hudfarge og seksualitet, skal ha like rettigheter. Jeg mener at Norge er et fint land å bo i. Jeg mener at rosa er en kjempe fin farge.
Jeg mener også at folk er litt for hysteriske når det kommer til pedofili. Jeg mener at både far og mor skal ha noe å si når det gjelder abort. Jeg mener at bibelen er teit og jeg mener at veiene i Norge er dårlige.
Jeg har mange meninger. Noen er enkle å skrive om. Det er lett for meg å skrive om ting som faktisk ikke er så viktige. Når det kommer til seriøse temaer, får jeg ikke ordene ned. Jeg føler meg ikke flink nok til å klare å komme med en mening uten å fucke det til.
Den aller, aller første bloggen jeg kom over var unfiltered perception. Jeg er som oftest enig i det meste han sier. Han har åpnet øynene mine for temaer jeg ikke har tenkt over før. Jeg har vunnet hundrevis av diskusjoner ved å bruke argumenter jeg har lest i bloggen hans. Jeg fikk en sekser i norsk muntlig takket være bloggpostene hans. Jeg har lest alle postene han har skrevet det siste året og føler meg smartere. Etter at jeg oppdaget bloggen hans har min tørst etter kunnskap blitt mye større. I dag linket han til en film av Cody Weber på youtube. Dette er bare et eksempel på nye interessante mennesker jeg har oppdaget gjennom bloggen unfiltered perception.
Poenget med denne posten er litt å vise til en blogg som skriver ned mine meninger bedre enn jeg noen gang kunne gjort, litt for å takke ham og litt for å linke til Cody Weber sin film Pedophilia and sexuality.
Arkivert under: Real life
I innlegget Ask for answers nevnte jeg at mamma er verdens beste mamma. Nå skal jeg forklare hvorfor.
På mandag hadde jeg en dårlig dag. En sliten dag. Når jeg har en dårlig dag, er det eneste som hjelper å ligge helt i ro uten noen forstyrrelser. Å være på skolen er ikke noe særlig gøy. Å være inne på klasserommet mitt er det værste jeg kan tenke meg (jeg må jo overdrive litt). Jeg har en klasse som er ekstremt høylytt. Jeg har lærere som sjeldent er på klasserommet, eller det virker hvertfall sånn. For selv om lærerne er på klasserommet kunne de ikke brydd seg mindre om bråket. Jeg gleder meg til den dagen jeg får strengere lærere. All bråket stresser meg til det punktet hvor jeg nesten ikke klarer å bevege meg. Jeg blir så sliten at jeg får vondt i brystet. Jeg innbiller meg at jeg ikke får puste og er nesten på gråten. Fordi jeg ikke liker at det skjer, drar jeg gjerne hjem litt for tidlig. Som oftest dropper jeg å dra på skolen. Det er enklere og gjør mindre vondt.
Tilbake til poenget. Mamma ringte rektoren, som oppførte seg som et troll og trodde ikke på mamma. Mamma ringte avdelingsleder og avdelingsleder ringte meg. Jeg hadde en samtale, og følte at jeg ble tatt på alvor. Avdelingslederen pratet med kontaktlæreren min og kontaktlæreren min oppdaget plutselig all fraværet mitt. Vi hadde en prat og hun nevnte noe om at jeg kanskje kan begynne å jobbe hjemmefra. Joda, hvorfor ikke bli kvitt den som klager istedenfor å gjøre noe med selve problemet?
Jeg håper bare jeg kommer meg gjennom de få ukene som er igjen, uten å falle sammen.
Arkivert under: Real life
Det er fredagskveld. En fredag, helt lik alle andre fredager. Det er nesten skummelt hvor lik dager kan være.
Jeg har sett på grey’s anatomy, private practice, smallville og supernatural. Slik jeg gjør hver eneste fredag.
Jeg har vondt i hodet, like vondt jeg har hver fredag jeg har vært på skolen.
Jeg sitter i den røde sofaen min, helt alene på plassen min. Akkurat som jeg gjør hver eneste dag. Jeg hører på musikk mens jeg sjekker de vanlige nettsidene. Fjesbok, nettby, bloggen min og imdb. Akkurat som jeg gjorde i går.
Det eneste jeg tenker på er all rotet rundt meg jeg burde ryddet opp. Alle leksene jeg har å gjøre. Fysioterapien jeg ennå ikke har begynt å gå til. Smerte-dagboken jeg ikke skriver nok i. De giflene jeg ikke skulle spist til frokost.
Jeg klager litt til meg selv, og synes veldig synd i meg selv. Jeg er syk, jeg har vondt, jeg er sliten. Stakkars meg.
Så skjer det noe. Noe som får meg til å smile. Jeg våkner opp og ser gleden i de små ting. Det eneste jeg tenker på nå er at russebuksene blir tatt på i morgen og det blir fjæra-drikking. Jeg har rosa prinsesse plaster til neste gang jeg får vondt. Jeg kjøpte kinderegg tidligere i dag og fikk tre små leker å ha i hylla mi. Jeg har to gode bøker å lese. Jeg har det egentlig ganske bra.
Derfor ønsker jeg noen ganger at jeg var en karakter i en tv-serie:
1) Action
Det er aldri et kjedelig øyeblikk i livet til de i tv-seriene. Det er mye action i det virkelig liv også. Vi har utroskap, graviditet og andre spennende ting. Men i det virkelige liv er det mye dødtid mellom hver hendelse. På tv hoppes det over de kjedelige ukene og øyeblikkene.
2) Alle har sett de store film klassikerne.
I det virkelige liv er det vanskelig å komme med morsome referanser til store filmer, når ingen har sett filmene. Jeg hadde et stort “Here’s johnny” øyeblikk tidligere i dag, men venninnen min har ikke sett the shining! Det er bare en av mange situasjoner hvor jeg skulle ønske alle hadde sett de store klassikerne. (Selv om jeg ennå ikke har sett mange av filmene på “filmer jeg skal se”- listen min.)
3) Alle sier alltid det rette.
Siden alle samtalene er nøye planlagt før de sendes på tv, sier alle alltid det rette. Det er alltid morsomme kommentarer og geniale øyeblikk i samtalene på tv-serier. Det virkelige liv er ikke like planlagt og man ender opp med å ha veldig mange etterpåsmart-kommentarer.
4) Alle er nydelige.
Dette er noe som egentlig plager meg litt. Enten er de tynn, eller så er de feite. Det er ingen som bare har litt ekstra fett på kroppen. Det er ingen som bare har en helt normal kropp. Om de ikke er tynn, er de feit, og da blir det alltid mye fokus på vekta deres. Det er ingen som har bare litt mage, eller bare litt store lår. Det er irriterende, men samtidig så perfekt. Hvem vil vel ikke være tynn hele tiden, selv om man eter masse crap mat?
5) Happy ending.
Det er ikke alltid happy ending. Noen ganger dør de eller forsvinner sporløst fra serien, men som oftest ender alle ganske lykkelig.
Arkivert under: Real life
Dagen i dag.
Er det mulig å bake boller uten å smake på bolledeig og ende opp med klær full av mel?
Er det mulig å gå inn og ut av en matbutikk uten å kjøpe noe man strengt tatt ikke trenger?
Er det mulig å ha en bedre mamma enn meg? Hvis jeg har en dårlig dag og klager til mamma, ringer hun lærern min og ordner opp i livet mitt. (Jeg tror den setningen trenger en bedre forklaring og jeg planlegger en bloggpost om det senere i uken.)
(Soundtrack: Placebo – Ask for answers. Placebo er søt musikk.)
(Bildet er hentet fra denne søte siden.)
Arkivert under: These are the thoughts
Da jeg var yngre. Her snakker vi 13-14 år, ville jeg bare bli 15 år. Jeg ventet og ventet på denne store dagen. 15 år betydde 10. klasse. Jeg kom til å bli en av de eldste på skolen. 15 år betydde mer frihet hjemme. Ikke mer være hjemme før klokken ti. Det var første skritt mot den voksne verden. Dagen kom og alderen tippet over på 15 år. Dagen ble feiret med gode venner og ingenting stort ble gjort. På slutten av dagen satte jeg meg ned og tenkte. Er dette alt? Er det slik det er å være 15? Når jeg var 12 år, var tanten min 15 år. Hun gikk i tiende klasse og var verdens kuleste. Hun var voksen. Alle vennene hennes, som også var 15, var voksen. Nå var jeg 15 år, men ikke kul. Ikke voksen. Jeg så rundt på vennene mine. De var også 15 år. Men de var ikke kul eller voksen.
Javel, tenkte jeg, når jeg blir 16 må jo ting bli anderledes. Når jeg ble 16 år kom jeg jo til å flytte ut. Ikke noe mer mamma. Ikke noe mer regler over hva jeg kan og ikke kan. Jeg skulle bo alene. Drikke hver helg. Få nye venner. Og jeg skulle ha sex. Jeg ordnet p-piller og var klar for den store dagen. Før jeg ble 16 år var jeg ikke klar. Jeg var for ung. Men når jeg blir 16 må jeg jo være klar. Jeg blir jo lovlig. Den store dagen kom og ble feiret med alkohol i den helt nye leiligheten jeg hadde med Kuleste Tante (som er 3 år eldre enn meg.). Jeg drakk og ble sånn smålig full. I et-to tiden var man ute og trasket. Jeg prøvde å finne veien tilbake til leiligheten. Her snakker vi ukjent by, ukjent gate og en leilighet jeg hadde hatt i noen dager. Mens jeg gikk, tenkte jeg. Er dette alt? Er det slik det kommer til å være dette året? Gå hjem tidlig, alene. Jeg forventet en koselig kveld, på en koselig fest, med en koselig fyr. Jeg var så heldig at jeg fikk en koselig fyr på besøk litt seinere på natten. Men poenget består. Det var ikke slik som forventet. Og hvor ble sexen av? Jeg var lovlig. Jeg gikk på p-piller. Jeg hadde en fyr i senga. Det var ingenting som stoppet meg. Men jeg forble jomfru.
Okei. Så ble ikke ting så anderledes. Men når jeg blir 18 år. DA blir ting anderledes. Jeg blir myndig, altså helt fri fra mammas harde grep. Jeg kan kjøpe egen alkohol, røyk, snus og andre ting det er aldersgrense på. Jeg kommer meg inn på ting det er atten år på. Det blir enklere å få jobb. Livet blir generelt sett enklere. Det er nå fire måneder til jeg blir atten. Det betyr ny by, ny skole og et helt nytt år. Jeg gleder meg. Fordi livet må jo forandre seg? Jeg må jo forandre meg. Sånt skjer jo over natten, gjør det ikke? Jeg må jo bli voksen. Jeg er ikke voksen ennå. Når jeg virkelig tenker over at jeg kommer til å være atten om fire måneder må jeg nesten le. Jeg føler meg fortsatt som den lille fjortenåringen som hadde teite gutteproblemer, teite venneproblemer og teite tanker. Alt er bare teit og barnslig. Jeg finnes ikke voksen… Man det endrer seg 11. august 2009. Da blir jeg voksen. For hvis jeg skal kunne stemme ved valget, kjøpe egen øl og bestemme over meg selv, må jeg jo være voksen.
Hadde det bare vært så enkelt.
Jeg er veldig glad i hjembygda mi, enda mer glad er jeg i menneskene fra hjembygda mi. Mine nærmeste venner er derfra, og jeg kommer bedre overens med folk derfra. Vi har ikke mer enn ca. 800 innbyggere, og de aller fleste er litt for gammel for meg, men det har ikke hindret meg i å lete etter the one. Ikke akkurat the one jeg skal tilbringe resten av livet mitt med. Mer the one jeg skal tilbringe noen ungdomsår med. Jeg har prøvd og feilet med de fleste guttene på min alder. Sånn ca. sommeren 08 pratet jeg med en god venninne av meg. Hun fant drømmefyren sin rett rundt svingen i hjembygda. Alt skjedde veldig plutselig der. Det er en fin historie, men ikke den jeg skal fortelle nå. Jeg og hun fant ut at jeg skulle finne min drømmefyr rett rundt svingen. Vi har ikke mange gutter i vår lille sving, så det var ikke mange valgmuligheter. Jeg kom frem til at vi har 5 fyrer her. Han ene er rareguttevennen min, som også er en veldig god bestevenn. Ene er eksen min. To av de er been there, done that. Og den siste er kjæresten til min gode venninne. Jeg satt igjen med en følelse av at jeg ikke kom til å finne ham rett rundt svingen. Det jeg ikke visste da, var at jeg hadde glemt en fyr.
Oktober 08 kom rareguttevennen min på besøk til meg. Han var på tur ut på fest og spurte om jeg ville bli med. Det var fem minutter til han ble hentet av storebroren sin og jeg hev meg med. Da vi kom opp på festen la jeg merke til storebroren. Han har alltid vært den rare storerbroen til rareguttevennen min, som bor rett borti gata. Jeg hadde aldri tenkt på han på noen annen måte enn som det, men han ble kjekkere og kjekkere for hver drink jeg drakk og det endte med klining i sofaen. Det igjen endte med at han ble avvist på trappa mi. Ikke så lenge etter endte enda en fylla med klining på sofaen. Og enda en fylla. Og enda en fylla. Jeg har ikke telling på hvor mange det var, men det var nok til at jeg begynte å ane et mønster. I jula 08 kom han på besøk til meg, i helt edru tilstand. Vi så en film. Han kom tilbake og vi så enda en film. Det endte med klining på sofaen. Etter en hel uke med klining på sofaen, film og enda en fylla som endte med klining på sofaen, følte jeg noe. Jeg visste ikke helt hva det var, men jeg visste at jeg ikke ville miste det. Jeg ville ikke gi slipp. Vi hadde en hel uke fylt med fine samtaler, latter og tilbringing i sofaen min. Så måtte han dra. Han skulle flytte. Ikke bare litt flytte. Han flyttet flere hundre mil bort. Der skulle han bli en stund.
Vi fortsatte å holde kontakten etter at han dro. Det var ikke det sammen, men det var da noe. Jeg bestemte meg for å vente. Ikke i all evighet, men hvertfall til han kom opp igjen på ferie. Etter hvert som ukene gikk fikk jeg bare mer og mer følelser for fyren. Etter tre måneder med samtaler, tvil og savn, kom han tilbake. I begynnelsen av påska kom han oppover. Det jeg trodde skulle bli en fantastisk påske i sofaen min, visste seg til å bli noe helt annet. Jeg hadde legetime, jobb, hytte tur og familie besøking. Det var lite tid til romantikk. Påsken ble ikke spesiell. Den ble ikke fantastisk. Den ble ikke slik jeg hadde håpet på. Det var noe som manglet da han kom tilbake. Jeg vet ikke om det var meg, ham eller avstanden. Men det var ikke det samme lenger. I dag var siste dagen vi kunne være med hverandre og vi tok en liten kjøretur. Vi pratet sammen og bestemte oss for at det var over. Hva det nå enn var mellom oss, tok slutt. Det var en gjensidig avgjørelse. Det var en fin avslutning. Jeg er fornøyd med måten det skjedde på. Det var ingen bitre ord. Ingen tårer. Det var en fin avslutning på en fin ting
Men det var trist. Det er alltid trist når ting tar slutt. Trist på en fin måte.
(Soundtrack: Goldfrapp – Happiness)
Arkivert under: Real life
Jeg var hos legen igjen. Det var vel ca. femte gang i år. Han vet ikke hva som er galt med meg. Han har noen ideer, noen tanker og noen forslag. Han nevnte to ting, jeg husker at det ene var ME.
Jeg vil at han skal komme frem til en konklusjon. Det er greit å være dårlig. Det er greit å ha vondt. Det er ikke greit å ikke vite. Jeg hater å være usikker. Uvitende.
Jeg vil ikke ha ME. Jeg vil ikke være syk. Men jeg vil ikke være uvitende heller.
Arkivert under: Real life
Første dag på min nye jobb er unnagjort. Jeg var i opplæring i hele dag og fikk ha et søtt lite “opplæring” skilt på genseren min. Jeg liker den skiltet, det gir meg lov til å gjøre feil. Dumt at jeg ikke alltid kan ha det på.
Jeg gjorde nesten en stor feil, vasket dassen og begynte å blø etter å ha kranglet med bæreposene. Det var kaldt, jeg fikk vondt i føttene og jeg hater lukten av pølser.
Men de jeg jobber med er kjempe koselig, jeg liker å stå bak kassen og kundene er koselige.
Det var en fin første dag. Jeg liker jobben min. Jeg liker å møte så mange folk. Jeg liker å smile til kundene. Jeg er fornøyd.
Resten av påska består av jobb, hytte tur, besøkstur til pappa, venner som er hjemme for ferien og avslapping.
Det er sjeldent jeg tar bilde av noe jeg har kjøpt, og legger det ut på bloggen min. I dag gjør jeg et unntak.
I dag var jeg i byen for å kjøpe hårfarge (nå har jeg super rødt hår). Mens jeg var i byen måtte jeg jo bare inn på en sko butikk. Jeg regnet med å ikke finne noe, siden jeg nylig var i Oslo og ikke fant et eneste par sko. Der tok jeg feil. Vanligvis fordrar jeg ikke sko med åpen tå, i dag gjorde jeg et unntak. Det var forelskelse ved første blikk og kjærlighet med engang jeg tok de på meg.
Dette er dagens sommer innlegg, for det er lite som er mer sommer enn sommersko. Dette er jo sko jeg kunne brukt nå. Men da med fare for å skli med de høye hælene og fryse av tærne mine. Nå gleder jeg meg veldig til det blir finere vær.
Arkivert under: My list
Noen har søkt “positive ting med å lukte fisk”, og kommet inn på bloggen min.
Okei. Siden jeg har en liste dag i dag, så hvorfor ikke.
1. Det er positivt hvis kjæresten, eller den personen du liker, liker lukten av fisk.
2. Det er positivt hvis du ikke er glad i mennesker, og vil at de skal holde seg unna deg.
3. Du slipper å ha noen ved siden av deg på bussen.
4. Ingen, bortsett fra den personen fra punkt 1, kommer til å plage deg.
5. Hvis du setter deg i en cafe er det stor sjanse for at noen betaler deg for å dra igjen.
6. Når du slutter å lukte fisk kommer du til å føle deg ren, og alle kommer til å legge merke til personen som ikke lukter fisk lenger.
7. Du trenger aldri å vaske klær. Hva er vitsen med å ha rene klær når du lukter fisk?
Det er alt jeg har i dag. Håper noen fikk et svar eller to.
Arkivert under: My list
10 grunner til at sommeren gjør meg glad, i tilfeldig rekkefølge.
1. Gresset og trærne er grønne.
2. Asfalten er bar.
3. Jeg kan gå i nydelige kjoler og korte skjørt. Jeg slipper å pakke på meg altfor mye klær.
4. Jeg kan gå ut av huset uten å måtte tenke på hvor dårlig været er.
5. Jeg elsker solbriller.
6. Det er mye mer behagelig og trygt å dra på fest i høye hæler. Man risikerer ikke å skli eller fryse av tærne.
7. Det er mulighet for å drikke ute.
8. Jeg kan gå turer med RareGutteVennen.
9. Jeg kan danse i hagen.
10. Det er ti ganger så kult å drikke gul solrik når det er sol ute.
Sommer i hjembygda. Det er RareGutteVennen min i midten der. Her bruker vi å sitte når vi ikke har bedre ting å gjøre. Det er faktisk sjeldent vi har bedre ting å gjøre. Dette er rett utenfor en kirkegård, ikke langt fra VerdensBesteMamma sitt hus.
