Jeg er veldig sliten og lei. Her snakker vi ikke litt sliten. Her snakker vi veldig sliten. Jeg er sjeldent på skolen, og de gangene jeg er der, jobber jeg ikke. Jeg sitter å gjør alt annet enn å jobbe. På onsdag har jeg en innlevering. Nei, tre innleveringer. Jeg har ikke begynt på noen av de. Mandag og tirsdag har jeg prøve eksamen. 

Jeg vet jeg burde jobbe med innleveringene. Jeg vet det. Jeg sier til meg selv at jeg må jobbe. Jeg klarer ikke det. 

Når jeg har masse husarbeid å gjøre, sitter jeg bare på sofaen. Når jeg har masse husarbeid og masse lekser å gjøre, gjør jeg husarbeid. Istedenfor å jobbe med innleveringene, støvsuger, rydder og vasker jeg. Jeg har vasket to maskiner med klær, jeg lager middag hver dag, jeg har ryddet rommet mitt og støvsugd hele hybelen. Dette høres kanskje ikke ut som mye arbeid for deg, men for meg er det veldig vanskelig. Etter en dag på skolen er jeg helt utslitt. Etter en hel uke på skolen, må jeg bruke helgen til å hvile. Eneste sjanse jeg har for å få husarbeid gjort er å bli hjemme noen dager. Jeg kan ikke huske sist jeg var på skolen en fredag. Selv om jeg ikke jobber på skolen, går all energi til å sitte på klasserommet å late som at jeg følger med eller jobber. 

Jeg går andre året medier og kommunikasjon og har planlagt påbyggning til neste år. Da får jeg studiekompetanse og kan studere videre. I det siste har jeg begynt å tenke om jeg egentlig vil det? Om jeg egentlig klarer det? Når det å gå medier og kommunikasjon er så vanskelig, hvordan skal jeg da klare påbyggning? I tillegg må jeg flytte til en ny by. En by jeg ikke liker. 

Om jeg ikke skal gå skole, blir jeg jo bare å ende opp i hjembygda mi hvor jeg bor hos mamma og jobber på esso. Det kan egentlig være en god ide, på den måten kan jeg unngå å bruke penger og kan betale ned noen ting. Jeg kan ta førerkortet og bare slappe av en liten stund. Men så tenker jeg; slappe av? Hos mamma? Det skjer ikke. Hva annet kan jeg gjøre? Jeg tenkte på følkehøgskole. Jeg fant en fin en i Bergen som har psykologi, men jeg vet ikke om jeg hadde klart det. Om jeg hadde hatt energi til det. Og jeg vet ikke om jeg vil flytte så langt hjemmefra. Det virker skummelt. 

Det er vanskelig å bli voksen. Det er vanskelig å være sliten. Det er vanskelig å beholde gode karakterer når jeg ikke klarer å bruke energi på skolearbeid. Alt er bare vanskelig. Jeg får vondt i fingrene av å skrive dette. Alt er bare vanskelig.

(Soundtrack: Alice in videoland.)

Har du noen gang opplevd å ha en venn, som plutselig ikke er din venn lenger? Det har jeg. Fra jeg ble født og frem til jeg var 12 år, flyttet jeg nesten en gang i året. Noen ganger flere ganger i året, noen ganger ble vi en plass i to år. Hver gang fikk jeg venner, når vi flyttet mistet jeg kontakten med de og de var ikke vennene mine lenger. Jeg er ikke en person som holder kontakt med andre. Hvorfor, vet jeg ikke. Det er vel bare slik jeg er. 

Når jeg var ca. 14 år hadde jeg en god venninne, som plutselig var uvennen min. Noen uenigheter førte til baksnakking og oppdeling av vennegjengen. Det var “oss” mot “dem”. Det var krangling på sms og overlegenheter i klasserommet. Det var gøy. Det skapte spenning. Ikke lenge etter at vi ble uvenner, ble vi venner igjen. Vi var små fjortissjenter, det var bare slik vi var. Flere ganger oppgjennom årene ble vi uvenner og venner igjen. Nå har vi vokst opp og er venner. 

På samme tiden, når jeg var ca. 14 år, ble en kompis av meg lei. Han sa jeg var en egoistisk liten fjortissunge og ville ikke være vennen min lenger. Jeg brydde meg ikke. Jeg har aldri brydd meg om folk som ikke liker meg. Jeg lar de være. Liker de ikke meg, er de ikke verdt tiden min. Samtidig er jeg en nysgjerrig person, og tar meg selv i å ofte tenke på hva som skjer når to venner plutselig ikke er venner lenger. (Jeg fikk senere vite at den kompisen var forelsket i meg, mens jeg hadde en annen kjæreste. Jeg kom frem til at det var lettest for ham å late som at han ikke kunne fordra meg og derfor kunne kutte all kontakt.)

Når jeg igjen flyttet, høsten 07, fikk jeg nye venner. En jente i klassen bodde veldig nært meg, og vi begynte å være mye med hverandre. Vi så på tv, var på fest og pratet med hverandre. Jeg fortalte henne ting jeg ikke hadde fortalt noen før. Vi ble veldig gode venner. Når vi begynte andre året og flyttet til nye hybler, bodde vi ikke så nært hverandre lenger. Vi var sjeldnere med hverandre på fritiden og på skolen. Men vi var fortsatt gode venner. Etter nyttår skjedde noe og vi gikk flere dager uten å prate sammen. Vi pratet ikke lenger om ting som skjedde med oss. Vi fortalte ikke hverandre ting. Selv om vi fortsatt var venner, var vi ikke like nære. Noe skjedde, og i går hørte jeg at hun sa at vi ikke var venner lenger. Jeg vet ikke om det var jeg som gjorde noe galt. Kanskje vi bare vokste fra hverandre. Kanskje noe skjedde, som jeg ikke har fått med meg. Kanskje hun bare ikke vil være vennen min?