Det var øl, berusende ord. Det var sommer, det var sol.
Jeg har sett på gamle bilder i det siste. Bilder fra sommeren 2008. Det fikk meg til å savne varmt vær. Savne muligheten til å gå ut uten tonnevis med klær. Mens jeg var igang med å savne sommeren, hev jeg sammen to stil-muligheter. Jeg kommer nok til å gå for begge stiler til sommeren. Jeg er litt sånn når det gjelder klær. Jeg klarer ikke å bestemme meg for en stil. Nei, jeg liker å være kul og rocka en dag. Mens jeg neste dag vil være romantisk og søt. Noen ganger vil jeg være fargerik, mens andre ganger vil jeg være mer klassisk.
Men det blir nok varianter av disse to stilene jeg kommer til å gå for når været tillater det.
(Soundtrack: Postgirobygget – idyll)
(Edit: Forandret tittel.)
Når man er først ute med det siste, er man alene.
januar 30, 2009, 10:41 am
Arkivert under:
Real life For mange år siden. Det begynner vel å bli 4-5 år siden faktisk. Da var det ikke internett i hjemmet. Når jeg ville ha internett måtte jeg dra på besøk til bestemor. En gang kom jeg over blink. Dere husker blink? På den tiden var det nesten ingen fra hjembygda mi som hadde det, men jeg ordnet meg en profil der. Etter noen måneder begynte det å komme flere og flere kjente dit, så jeg begynte å være der oftere og oftere. I flere år var blink greia. Det var der man oppholdt seg. Så kom facebook. Jeg ordnet meg en profil der. Da var facebook ganske nytt, så nesten ingen kjentfolk hadde det. Jeg lot profilen være og var nesten aldri innom. Etter en liten stund oppdaget jeg nettby. Jeg laget meg en profil, men likte meg ikke der. Så det ble med den lille profilen. Frem til blink ødela for seg selv og forandret hele siden. Da forsvant alle over til nettby. Jeg fant frem den gamle profilen min og bosatte meg der. Så fikk jeg opp øynene for facebook igjen. Nå var det mange kjentfolk som hadde det.
Det jeg prøver å komme frem til er at jeg alltid har ting før alle rundt meg har det. Jeg begynte sent å lese blogger og blogge selv (slutten av 2007.) i forhold til mange andre. Men ingen av de jeg kjenner blogget før det. Nå har jeg ordnet meg twitter, men ingen jeg kjenner har det! Så jeg blir nok å være lite der frem til jeg finner en god grunn til å bosette meg der inne også.
Make me happy, make me smile.
januar 29, 2009, 12:07 pm
Arkivert under:
My list Askforanswers skriver en liste over ting som gjør henne glad. Siden det å skrive liste gjør meg glad, hermer jeg etter henne.
1. Inspirasjon.
Inspirasjon gjør meg veldig glad. Spesielt om jeg finner ny inspirasjon.
2. Farger.
Farger lyser opp en trist dag. Jeg liker alle farger!
3. 40-tallet, 50-tallet og 60-tallet.
Filmene, klærne, musikken. Jeg liker den tiden.
4. Gullet
Skillpadda mi. Hun er verdens søteste og jeg klarer ikke å være noe annet enn glad når jeg ser på henne vagge bortover.
5. Endre på håret.
Jeg farger og klipper håret oftere enn jeg vasker hybeln. Jeg blir alltid så glad av å ha en ny sveis
6. Reising.
Jeg elsker å reise!
7. Noen tv-serie karakterer.
Dr. spencer Reid – Criminal minds.
Hurley – Lost
Crazycatlady – Simpsons
Moleman – Simpsons
Disse er noen av tv-karakterene som alltid gjør meg glad.
(Skriv gjerne en liste selv over ting som gjør deg glad.)
Everybody needs a hug.
I dag når jeg surret rundt på flickr kom jeg over Charlotte Peys. Titt innom siden hennes for flere klemme-bilder.
Hug nr. 1
Hug nr. 2
Hug nr. 10
“Pictures from a new series concerning hugging. ‘Cause hugs are thé most important thing in the whole wide world.”
Min stemme i fotokonkurranse.
Jeg er veldig glad i akt-bilder. Nakenbilder som ikke er pornografiske og vulgære. Jeg synes menneske kroppen er sensuell og vakker, så et nakenbilde kan derfor være sensuellt og vakkert. Men det trenger ikke å være mykt. Et nakenbilde kan også være hardt, uten å være pornografisk. Det finnes mange måter å ta et nakenbilde på. I dag var jeg å trykket meg frem i bloggeverden da jeg snublet over en konkurranse. Det er forsent for meg å være med, men jeg kan stemme. Det er hundrings som har en konkurranse som går ut på at man skulle ta nakenbilde av seg selv. Det var faktisk vanskelig å komme frem til en favoritt. Men jeg falt for drue sitt bilde med en gang. Jeg likte lyset, utsnittet og posisjonen. Stemmen min går til drue.
(Edit: Jeg føler meg litt teit som har nakenbilde av en ukjent fyr på bloggen min…)
Pakke i posten og et smil om munnen.
For noen uker siden. Før jeg fikk penger på kontoen. Før jeg visste om jeg egentlig hadde råd, bestilte jeg en pakke fra cdon.com. Det var jo så billig! Dette endte jeg opp med:
Scissor sisters – Ta Dah: 89 kr
Scissor sisters – Scissor sisters: 79 kr
The shining: 69 kr
Jackie Brown: 49.50 kr
Boys don’t cry og thirteen: 69 kr (Den kjøpte jeg bare for boys don’t cry. Har alltid hatt lyst til å se den.)
Jaws 2- 4: 99 kr
Jaws: 49.50 kr
Reservoir dogs: 49.50 kr (Har dilla på Tarantino for tiden.)
Se der. 9 filmer og 2 cder – ingenting kostet over 100 kr! Er ikke det billig vet ikke jeg.
Alle filmene mine:
Det er ikke så mange ennå. Men jeg har store planer for filmhylla mi.
Musikken min:
Det er ikke mye her heller. Det meste er veldig gammelt og halvparten har jeg tatt fra mamma. Men jeg har planer.
Me got twitter, u got twitter?
Okei. Nå har jeg twitter og greier og greier. Jeg er bare ikke helt sikker på hva twitter skal være godt for. Men jeg husker at det var noen bloggere som skrev om det for ikke så altfor lenge siden. Så jeg får vel bare lete frem litt informasjon.
(sandrabanan der hvis noen lurte. Finn meg?)
Grunnen til at jeg fniser for meg selv midt i timen
Jeg liker å le. Når jeg sitter på skolen og er lei av skolearbeid titter jeg innom internettet. Når jeg er inne på internettet liker jeg å titte innom morsomme sider. En av disse sidene er Tjuvlyssnat.se. Den er på svensk, men ikke vanskelig å forstå vil jeg tro.
Litt av det som er å finne på Tjuvlyssnat:
Medborgarplatsens tunnelbanestation
En till synes överberusad kvinna ~50 går runt på plattformen och skrattar. Tillslut sätter hon sig i knäet på en man ~40 .
Kvinnan (utbrister): Silence…. I KIIIIILL YOU!
Mannen som inte alls fattar blir förvirrad och klämmer ut sig ett nervöst “Eehh”.
Maxi stormarknad, Västra Hamnen, Malmö
Två föräldrar ~35 står med sitt barn ~6 i kö till att betala sina varor.
Barnet (förvånat): Hörde ni?
Pappan: Va? Nej.
Barnet: Så det är så man gör…
Barnet ser fundersam och lurig ut.
Konsum, Älvsbyn
Mor- eller farförälder står med sitt barnbarn ~5 vid läskkylen. De skojar och skrattar och pratar om vad pojken ska få för dricka.
Tanten: Vad ska vi köpa för dricka då, månntro?
Pojkens muntra leende förbyts till en otroligt ilsken uppsyn.
Pojken (vrålar): Jag vill ha den där drickan, får jag inte den så är du DUM I HUVUDET FÖR ALLTID!
Tanten stirrar chockerat på pojken, tar honom i handen, plockar ner drickan och skyndar mot kassan.
Amatør
Noen ganger er jeg enkel å glede. Det liker jeg ved meg selv. På den andre siden er jeg veldig enkel å irritere også. Jeg balanserer mellom følelser hele tiden. Men gjør ikke alle tenåringer det? Hopper fra følelse til følelse hele tiden. Tilbake til poenget. Noen ganger jeg er enkel å glede. Det skal så lite til som et fint ord. Jeg liker noen ord. Jeg liker ordet håp. Ordet kjærlighet. Ordet lykke. Dette er ord man har positive assosiasjoner til. Jeg liker også ord man i utgangspunktet ikke har så positive assosiasjoner til. Et slikt ord er amatør. Jeg elsker det ordet. Det ordet gjør meg glad. Amatør. I følge wikipedia kommer ordet fra det franske ordet amateur, en som elsker. Det er kanskje der jeg har det fra. At jeg liker ordet. En som elsker. Jeg er ikke helt sikker. Jeg vet bare at ordet gjør meg glad. Kanskje fordi jeg kjenner meg igjen i ordet. Kanskje fordi det høres fint ut i hodet mitt. Amatør. Et vakkert ord.
I’m just sittin’ back lovin’ you.
januar 26, 2009, 10:14 am
Arkivert under:
My heart Han kommer. Han der. Han ja. Han som får mitt hjerte til å banke litt fortere. Han som får sommerfuglene i magen til å ta en liten dans. Han som gjør meg svimmel med sitt smil. Han som alltid får meg til å le. Han som liker meg for den jeg er. Han ja. Han kommer.
Men ikke før til påska. Han kommer til påska. Det er lenge til påska.
Han har vært borte i 23 dager nå. Det er litt lenge. Men ikke egentlig. Det er en ganske kort stund. Det bare føles lenge ut. Det føles mer ut som 23 uker.
Lurer på om jeg kommer til å være like glad når han kommer til påska. Eller om jeg kanskje kommer til å være over han. Kanskje vi ikke engang kommer til å treffes. Mye kan skje på en dag. Tenk da hvor mye som kan skje frem til påska. Jeg håper jeg vil savne han like mye om en uke, en måned, og til påska. Det er skummelt å ikke vite hva som kommer til å skje videre. Men det er vel halve morroa ved livet? Å ikke vite hva som er bak det neste hjørnet.
Det smarte hjørnet (et meningsløst innlegg på en meningsløs dag)
januar 25, 2009, 8:27 pm
Arkivert under:
Real life Når jeg er hos mamma får jeg alltid henne til å kjøpe popkorn til meg. Sånn popkorn som skal poppes i mikrobølgeovn. Jeg liker sånn popkorn. Og jeg har fått det for meg at man ikke blir feit av popkorn. Jeg vet ikke om det er sant, men jeg blir glad av å tro det. Så jeg vil gjerne fortsette å tro det. I jula var jeg hos mamma, og hun kjøpte popkorn til meg. Når jula gikk mot slutten og jeg skulle tilbake til hybelen min tok jeg popkornet med meg. Det var jo mitt popkorn. Hun hadde kjøpt det til meg. En lang stund sto popkornet på stereoannlegget mitt midt i stua. Hvorfor det sto der er ikke så nøye. Poenget er at popkornet mitt sto der. Sånn popkorn man skal poppe i mikrobølgeovn. Nå kommer høydepunktet i dette lille innlegget: Jeg har nemlig ikke mikrobølgeovn. Noen ganger tenker jeg ikke så langt. Det øyeblikket jeg fant ut at jeg skulle ta popkornet med meg til hybelen var ikke et av mine smarteste. Så nå sitter jeg her. Popkornet står forresten ikke på stereoannlegget mitt lenger. Jeg tror faktisk at det ligger bak bøkene mine i bokhylla. Hvorfor popkornet ligger der er en hel historie i seg selv, så vi går ikke nærmere inn på det.
Dagens inspirasjon: Miss van
I dag kom jeg over ny inspirasjon. Det er Miss van som står bak disse fantastiske maleriene.
Polyvore inspirasjon
Når man sitter i sofaen og har vondt er det ikke så mye man orker å gjøre. Da er det gøy å leke i polyvore. Dette er klesstilen min til hverdag og fest.
Den deprimerte veien
Det er januar. Det er mørkt ute og masse snø på bakken. Man må våkne til en mørk himmel og vind hver dag. Det fører til at de deprimerte menneskene kommer frem. Mangel av sol og lys gjør det mot en. Fører en ned til den deprimerte veien. Den veien hvor man ikke liker noen. Alle er bare drit.
Jeg er litt der nå. På den deprimerte veien. Jeg vagger nedover uten noe sminke på og med fettete hår. På sidene av veien ser jeg mennesker. De er vennene mine. De prøver å få meg av veien. Bort fra den deprimerte veien. De prøver å få meg til å snu. Jeg klarer ikke å snu. Det er vanskelig å snu når jeg er her nede. Jeg liker meg ikke her. Jeg hater å sitte i sofaen min hele dagen. Bare gå opp for dassen og kjøleskapet. Jeg har spist mye de siste dagene. Altfor mye. Jeg så på frustrerte fruer på mandag. Det var en trist episode. Jeg begynte å gråte. Det var rart. Jeg gråt. Mer enn jeg har gjort på mange år. Jeg vet ikke hvorfor jeg gråt. Kanskje fordi mannen døde, og han var så elsket. Kanskje fordi jeg savner litt. Kanskje fordi jeg går ned den deprimerte veien.
Denne bloggen skulle ikke bli en sånn her blogg. Jeg har en sånn her blogg fra før. En blogg hvor jeg synes synd på meg selv. Den bloggen er anonym. Ingen vet om den. Den er egentlig bare for mine øyne. Fordi det er min blogg. Hvor jeg synes synd på meg selv. Jeg skulle ikke gjøre det her. Her skulle jeg ikke synes synd på meg selv. Det skulle være en glad blogg. En hverdagslig blogg. Ikke en deprimert blogg. Det var planen. Så begynte jeg da og vandre ned denne deprimerte veien. Og jeg innså at jeg ikke kan holde den delen borte fra bloggen. Det blir for vanskelig.
(Bildet tok jeg i 2007, som en del av et fotoprosjekt.)
