Arkivert under: 100% bullshit
Når 2008 er på sin siste dag og 2009 er rett bak hjørnet er det vanlig å gjennomgå året som var. Jeg tenker at jeg skal ramse opp de viktigste tingene som har skjedd i livet mitt.
Januar: Begynte å oppdage blogger. Et helt samfunn åpnet opp foran meg. Jeg hadde ingen anelse om at det var så stort.
Februar: Prøvde meg på blogging selv på blogg.no. Det varte ikke lenge før jeg la ned bloggen.
April: Prøvde meg på blogging igjen. Denne gangen klarte jeg å holde bloggen gående.
Mai: Jeg gikk til helsesøstra på skolen. En stor vekt ble løftet av mine skuldre. Jeg tok CT-scanning ting av hodet mitt, alt var normalt.
Juni: Skolen tok slutt.
August: Bursdag. Nytt skoleår. Flyttet for meg selv.
September: Denne bloggen kom til live.
Desember: Jeg forelsket meg.
Det har ikke skjedd så mye stort i 2008. Jeg har en følelse av at 2009 blir bedre.
Arkivert under: These are the thoughts
Det er alltid gøy å finne på nye ord. Jeg elsker å gi navn til tingene mine. Jeg har en datamaskin ved navn Per-Arne, en ape jeg ikke husker navnet på og bare kaller apa, en pingvin ved navn Arne, en ugle ved navn mini-ugla og en gris ved navn polka.
Jeg har alltid vært kreativ med dyre navn. Det første jeg navnga, som jeg kan huske, er en fugl vi fikk når jeg var liten. Vi var ikke helt sikker på om det var en jente eller gutt, så jeg ga den navnet Mattis-Sara. Jeg har også gitt et marsvin navnet careface monkeygirl crush. Ene katten vi har hatt kalte jeg Missy. Da hun fikk kattunger fikk den ene navnet Lille my (sånn halvveis oppkalt etter moren). Lille my har fått beholde navnet sitt. En annen kattunge ga jeg navnet sauen, den fikk ikke beholde navnet sitt. På ungdomsskolen måtte vi lage sånne små figurer. Jeg skulle lage en dame, men hun lignet mer på en mann i dame klær, så han fikk navnet Per Herman Arve-som liker å kle seg ut som en dame.
Det er gøy å være kreativ med navn. Jeg er bare glad for at jeg ikke kommer til å få en unge den nærmeste fremtiden, tenk bare hva den kunne ha fått til navn.
Jeg har i det siste begynt å kalle meg selv serioman. Så vidt jeg vet betyr det ikke egentlig noe. Et kjapt google søk med sider fra norge får jeg opp tre treff på ordet, et av treffene er meg selv. Så det er ikke et helt ubrukt ord, men jeg hadde aldri hørt om det før jeg tok det i bruk selv.
Serioman: en som er avhengig av/hektet på serier.
Arkivert under: 100% bullshit
Jeg tenker det er på tide å hive seg på tegneserie konkurransen til virrvarr.
“Reglene blir som følger:
- Du må ha en blogg. Beklager, ukjente og kjære kommentarfeltvenner, men hvis jeg skal lage en tegneseriefigur av noen, må jeg kunne lese bloggen deres ordentlig og lage meg et bilde av dem.
- Du må skrive et innlegg på bloggen din om hvorfor du bør vinne (vær kreativ), som også beskriver deg som person (vær enda mer kreativ), samt litt om ditt forhold til tegneserier. Du må lenke til dette innlegget i innlegget du deltar med.
- Du gir meg beskjed om at du deltar ved å pingback’e (sjekk at det synes) eller skrive en kommentar i denne tråden. «Jeg er med!» holder i massevis.
- Du kan kjenne meg kjempegodt eller være helt ukjent for meg, alle deltar på lik linje her.
- Jeg velger ut tre vinnere 1. januar. Hvem som vinner kommer i et innlegg på bloggen. Førsteplassen får en liten serie om seg selv, andre og tredjeplass får tegninger av seg selv som tegneseriefigurer. Bildene og seriene er Creative Commons, og dere kan publisere dem hvor dere vil.
Hvordan kommer jeg til å bedømme? Litt innlegget du deltar med, litt bloggen som helhet, litt om nicket ditt inspirerer meg og litt hvem av dere som får Mr. Jackson til å fnise. Kanskje litt loddtrekning.”
1. Jeg har en blogg. Den er kanskje ikke så gammel, men den er her. Og den oppdateres daglig.
2. Det kommer nå.
Hvofor jeg bør vinne.
Her vil jeg ta i bruk samme argumenter som jeg gjorde på Iversen sin dansebandkalender. Det er kanskje ikke særlig kreativt å ta i bruk samme argumenter to ganger, men det får bare være.
1. Jeg vinner aldri noe som helst. Jeg kan ikke huske sist jeg skrapte frem en gevinst på skrapeloddet. Jeg kom på andre plass på dansebandkalenderen. Jeg vinner aldri diverse konkurranser rundt på internettet. Det siste jeg kan huske jeg vant var en bamse på et tivoli i sommer. Juni er veldig lenge siden. Om det neste jeg vinner er en tegneserie fra deg, skal jeg ikke klage på hvertfall et halvt år igjen.
2.Jeg er fast leser av bloggen din. Selv om jeg ikke kommenterer så mye, leser jeg alt du skriver. (Litt smisking kan da ikke skade?). Å få en tegneserie av seg selv er jo en stor ære. Å få en tegneserie av seg selv – tegnet av virrvarr – er en veldig stor ære.
(Det siste argumentet jeg brukte over hos Iversen var at jeg er søtest. Men av en eller annen grunn tror jeg ikke at det hjelper meg så langt her.)
Beskriv meg som person
Vel. Her tenker jeg at det er lettere å linke til noen innlegg.
Jeg vil begynne med å anbefale denne posten om du vil kjenne til personlighetene mine.
Min livshistorie, hvis du vil vite litt om mine tenåringsår.
Jeg vil også anbefale mine inspirasjons innlegg, for der kan man finne mye bra.
Litt om mitt forhold til tegneserier.
Nå er jeg redd for at jeg ikke er glad nok i tegneserier til å vinne, men får håpe det er bra nok.
Jeg kan vel begynne med å si at jeg elsker Donald. Helt fra jeg kunne lese har jeg lest Donald. De siste årene har jeg sluttet, fordi jeg ikke har råd til å kjøpe det inn.
Jeg liker nemi. Jeg kjøper ikke nemi inn selv, men leser alt av nemi gjennom en venninne og på internett. Jeg har faktisk en nemi bok hjemme.
Rutetid bok har jeg også. Jeg synes det er kjempe gøy.
Jeg digger også billy, pondus, xkcd og Natalie Dee.
Jeg har lest tegneserier i alle år og jeg har ingen planer om å slutte med det.
Sånn.
Og btw; hvem har et mer inspirerende nick enn meg? “Sandra Banan” liksom. Hallooo.
Arkivert under: Flowers on the wall
(Femte del her.)
Juni 2006
Det nærmet seg slutten av juni og jeg hadde nesten gitt opp all håpet. Det var like før jeg droppet hele fyren. Eller, jeg sa til meg selv at jeg kom til å droppe ham snart, men innerst inne visste jeg at jeg aldri kommer til å droppe ham. Han kommer alltid til å være i hjertet mitt. Og jeg kommer alltid til å vente på ham. Tragisk, jeg vet.
24.juni var han alene hjemme. Det var en masse folk der. En etter en dro de hjem. Til slutt, i 1-2 tida på natta, var det bare jeg, han og den utro kompisen våres igjen. Vi gikk på soverommet hans og satte på en film. Før filmen var ferdig hadde også den utro kompisen våres dratt. Da ble det bare jeg og han igjen. I senga hans. Vi satte på en film til. Han var trøtt, så han la seg ned. Etter en stund sovnet han, eller jeg trudde han sov. Helt til han plutselig åpnet han øynene. Jeg så tilfeldigvis ned og han fanget blikket mitt. Vi lå å så hverandre i øynene en liten stund. Jeg kjente det kriblet litt i magen når jeg så på ham. Han var så pen. Jeg klarte nesten ikke å hindre meg selv i å overfalle ham. Filmen i bakgrunnen forsvant. Den fantes ikke lenger. Det var bare jeg og ham. Ingen andre. Vi to. Alene. For alltid. Etter en stund åpnet han munnen. “Jeg fikk veldig lyst til å kysse deg nå” sa han. Han kysset han meg. Jeg ble så glad. Det var fantastisk. Så utrulig deilig.
Det gikk vel egentlig ikke opp for meg hva som hadde skjedd før jeg gikk hjemover den morgenen. Jeg klarte ikke å slutte å smile. Jeg var lykkelig. Det var en uvant følelse. Det var ikke som å få den nyeste mobilen i julegave eller vinne penger i lotto. Dette var noe annet. Noe jeg aldri har opplevd før. Der og da visste jeg at dette kom til å vare. Hele den sommeren var jeg i lykkerus. Han var hos meg hver dag i hele juli, og sov hos meg. Det var så fint. Da sommeren var over flyttet han. Han flyttet 13 mil fra meg. Men vi holdt sammen. Det var ikke så langt. 13 mil. Og han kom på besøk nesten hver helg i begynnelsen.
I oktober begynte jeg å tvile. Jeg visste ikke om jeg var forelsket i ham lenger. Rusen var over. Jeg var fortsatt glad i ham. Jeg har alltid vært glad i ham. Etter hvert som ukene gikk kom han sjeldnere og sjeldnere på besøk. I begynnelsen kunne det gå en uke mellom hvert besøk, det var greit. Så begynte det å bli to uker, det var for så vidt greit det og. Da det gikk tre uker mellom hvert besøk ble jeg irritert. Jeg ville jo se ham. Ta på ham. Kysse ham. I desember begynte jeg å høre rykter om at han hadde sluttet på skolen. Han hadde ikke sakt noe til meg. Kjæresten hans. Vi hadde da vært sammen i nesten 6 måneder. Og han snakket ikke med meg. Jeg var ikke en del av hverdagen hans. Til slutt fikk jeg da vite at han faktisk hadde sluttet, det var moren min som sa det til meg. Der og da visste jeg at vi ikke hadde det bra. Det gikk jo ikke. Det var ikke ment to be lenger. Vi passet ikke sammen. Så jeg ble mer og mer fraværende de få gangene han kom. Jeg klarte ikke å gjøre det slutt. Jeg hadde tross alt gjort det slutt to ganger før. Så jeg dyttet han bort, for å få han til å gjøre det slutt. Og det fungerte.
I slutten av januar var han på besøk hos meg, og jeg var mer avvisende enn noen gang før. Og når han skulle dra så han meg inn i øynene og sa det rett ut. Jeg husker ikke hva han sa. Jeg var så glad for at det endelig var over. Det var det samme hva han sa. Det var slutt. Jeg sa “okei” og smilte til han. Han snudde ryggen til meg og gikk ut døra mi. Endelig. Det var over. Vi var ikke sammen lenger. For en deilig følelse.
(Bildet har jeg tatt og redigert for mange år siden.)
Arkivert under: Real life
Jeg er en. Jeg er flere. Jeg er en person. Jeg har flere tanker. Jeg har forskjellige meninger. Jeg er meg. Jeg er Sandra.
Jeg liker det rene, det klassiske. Jeg liker det minimalistiske. Det hvite. Det vakre. Jeg liker hvite perler og svarte kjoler. Røde lepper og små clutch vesker. Rene linjer og små engler. Jeg liker hvite ansikter uten personlighet. Rosa roser og diamanter. Det klassiske. Det udødelige. Det nydelige. Jeg liker champagne i champagne glass. Jordbær med smeltet sjokolade. Piknik på grønt gress. Jeg liker langt blondt hår med krøller. Vintage kjoler. Jeg liker Marilyn monroe og Audrey Hepburn. Gentlemen prefers blondes. Breakfast at Tiffany’s. Jeg liker rolig musikk. Patty Griffin – Kite Song. Jeff Buckley – Hallelujah.
Jeg liker også det fargerike. Høylytt latter i skogen. Det overdrevne. Små kinderegg overraskelser. Jeg liker grønt, rødt, gult. Jeg liker alle farger. Jeg liker røde sofaer. Badeender. Store ape bamser. Jeg liker øl rett fra boksen. Pomfri med masse salt og grillkrydder. Jeg liker rot. Uorganisering. Tilfeldige flekker. Jeg liker hytteturer i påsken. Mat på bål. Egg med kaviar. Grandiosa med majones. Jeg liker t-skjorter med bananer på. Ugle smykker. Giraff kopper. Smarties. Jeg liker ordet merksnodig. Amatør. Jeg liker Quentin Tarantino. Pulp Fiction. Kill Bill. Jeg liker å le. Borat. Kill Buljo. Pingu. Jeg liker å danse merkelig i gangen. Goldfrapp – Rida a white horse. Sin with sebastian – Shut up (and sleep with me).
Når man har to stiler. To helt forskjellige smaker. To måter å innrede hybelen på. Er det vanskelig å matche. På den ene siden prøver jeg så hardt jeg kan. Med en nydelig smykkehenger formet som en kropp, pyntet med perlesmykker og to blomster. Jeg har en vakker engel i hylla. Rosa rosa i en vase og marilyn monroe på veggen. På den andre siden har jeg en stor ape i sofaen. Jeg har en badeand på hylla. En rotete oppslagstavle full av inspirasjon. Og Rosa vinger på rotebordet mitt.
Jeg matcher ikke. Den ene halvdelen min. Den fargerike. Den tilfeldige. Den elsker det. Den andre halvdelen. Perfeksjonisten i meg. Hater det.
Det er umulig å velge.
Arkivert under: 100% bullshit
Jeg har tydeligvis lovet Iversen nakenbilder på e-post. Siden det ga meg to poeng, som gjorde at jeg kom på andreplass på dansebandkalenderen hans, må jeg jo bare levere. Men istedenfor å gi dem på e-post, tenkte jeg at jeg kan poste dem her. Så alle kan få gleden av mine to poeng.
(Jeg innser at det siste bildet ikke er direkte nakenbilde, men litt må man da overlate til fantasien?)
(Jeg har en følelse av at jeg kommer til å få rare google søk inn her når jeg har “nakenbilder av bananen” som overskrift.)
Arkivert under: TV | Tags: joan of arcadia, Psych, sabrina the teenage witch, the 4400, X-files
Nå er jeg ferdig med Sabrina the teenage witch. Joan of arcadia har jeg 12 episoder igjen av. The 4400 er jeg snart ferdig med. Jeg trenger nye serier.
Siden jeg er i gang med et overnaturlige-serier kick, kan jeg jo bare fortsette. Neste ut er X-Files, som jeg ble anbefalt. Kommer tilbake til den når jeg begynner å se den.
Jeg kan jo se på Psych, meg jeg føler bare ikke for det.
Om noen har noen tips, så si gjerne ifra! Er du i tvil om jeg allerede har sett den gjør det ingenting. Alle tips tas imot. Bedre med for mange enn for få.
Arkivert under: 100% bullshit
Man lærer av sine feil. Er det ikke det man sier?
Vel. Ikke jeg.
Et eksempel er at jeg, gang på gang, går hjem alene etter å ha sett en skummel film. Filmen var kanskje ikke så bra, og det tar under 10 minutter å gå hjem. Men når himmelen er helt svart og gatelysene er av, er det faktisk veldig skummelt.
(I dag så jeg og galevennen min på en alien film. Da jeg gikk hjem i mørket uten linser eller briller, trodde jeg at jeg så en UFO eller noe slikt. Jeg ble veldig lettet da det bare var sånn strøm stolpe ting. Og hun er den gale av oss?)
Arkivert under: 100% bullshit
Som sakt, så er ikke jeg særlig teknisk av meg. Gjennom bloggstatiskktingen her på wordpress, kunne jeg se at noen har funnet bloggen min gjennom bloggurat. Jeg trodde at man måtte pinge (hva nå enn det betyr) bloggurat, for at dette kan skje. Men så feil kan man ta. Eller kanskje jeg på en eller annen rar og merkelig måte har klart å pinge bloggurat, jeg bare vet ikke – eller husker ikke – det.
Jeg prøvde å gå på forsiden til bloggurat, og finne veien til bloggen min på den måten. Det fungerte ikke så bra. Så hvordan noen har klart å finne den, skjønner jeg ikke. Men det er vel kanskje vanskelig, siden ingen har kommet hit gjennom bloggurat før i går. For vanskelig for meg, tydeligvis.
Her har jeg tenkt at jeg er så smart. Jeg måtte faktisk gjennom msn forklare til en venninne av meg hvordan hun lager seg en blogg. Og det klarte jeg helt fint. Så noen øyeblikk med klarhet har jeg da.
Arkivert under: Flowers on the wall
(Femte del. Fjerde del her)
Februar 2006
Den andre gangen det ble slutt. Da jeg gjorde det slutt på trappa. Følte jeg meg ikke tom og alene i ettertid, ikke som jeg gjorde første gang. Jeg hadde det helt fint. Til det hadde gått tre uker. Da fikk han seg en ny kjæreste. Dette var for meg helt umulig. Han var jo min. Han kunne ikke få seg en ny kjæreste. Det var jo meg og ham. Hver gang jeg hadde disse tankene følte jeg meg slem og ekkel. Det var jo jeg som hadde gjort det slutt. Det var jo jeg som hadde vært utro. Det var jo jeg som ikke hadde følelser for ham. Hvilken rett hadde jeg til å kalle ham min? Men de tankene varte ikke lenge. Jeg kom meg over ham. Og jeg tenkte ikke på ham på flere måneder.
Ikke før på slutten av februar. Jeg satt på internett hos bestemoren min. Som vanlig var jeg på blink. Da havnet jeg tilfeldigvis på dama hans sin blinkside. Jeg så gjennom den og fant ut at jeg skulle gå på hans side og snike litt der. Jeg gikk inn dit og fant ut at det var slutt mellom dem. Jeg kjente en liten glad følelse i magen. Det var endelig over mellom dem. Men denne følelsen hadde dukket plutselig og uventet opp. Jeg hadde ikke vært sjalu på lenge. Jeg hadde ikke tenkt på ham på denne måten på enda lengre. Hva er det som skjer? Tenkte jeg. Jeg liker ham vel ikke? Følelsen er ikke til å ta feil av. Jeg likte ham. Jeg ville ha ham tilbake. Bestevenninnen min advarte meg. Hun sa at jeg bare kom til å bli skuffet. Følelsen kom ikke til å vare denne gangen heller. Jeg overså henne. Hun skulle ikke få ødelegge dette. Jeg ville ha ham. Han skulle bli min. Selv om vi hadde prøvd. To ganger. Alle gode ting er tre, er det ikke det man sier?
Noen uker etter at det ble slutt mellom dem, var det noen som sa at han hadde gjort det slutt delvis fordi han fortsatt likte meg. Vi flørtet frem og tilbake i to måneder før jeg sa til meg selv at jeg ikke orket mer. Jeg var lei av å vente og håpe. Det tok for mye energi å gå og irritere meg over at han ikke gjorde noe. Han bare flørtet. Ikke noe mer. Jeg ga opp. Eller, ga ikke akkurat opp. Jeg sluttet å tenke så mye på det. Jeg ville fortsatt ha ham. Men jeg bare lot ting skje. Da enda to måneder hadde gått holdt jeg fortsatt på å gjøre mitt beste i å ikke tenke så mye på ham. Jeg tenkte han ikke ville prøve en gang til. Vi hadde tross alt vært i lag to ganger før. Jeg var nervøs, spent og irritert. Det var mange følelser på en gang og noen ganger visste jeg ikke hva jeg ville. Det var en svært vanskelig tid. Jeg var trist. Jeg tenkte hele tiden at jeg ikke var god nok. Bestevenninnen min sa at det var fordi han var redd for å bli såret igjen. Han ville ta seg god tid. Jeg var ikke så sikker på det. Men orket ikke tenke så mye på det. Lot han bare være der.
Arkivert under: 100% bullshit
Kim Lewis
Da er julaften over for min del. Til tross for hodepine, slapphet og kanskje en liten feber på lur – ble det en vellykket jul. Jeg fikk det jeg trenger, det jeg ville ha og ting jeg ikke visste jeg ville ha.
Det er umulig å si at en gave var aller best. Den dyreste var jo hjemmekino annlegget jeg fikk. Den søteste må være baking kit’et jeg fikk av en god venninne. Den mest interne er nok definitivt pingvin t-skjorta fra en annen god venninne. De mest nyttige gavene er ostehøvlene jeg fikk. Den fineste gaven er det store marilyn monroe bildet jeg fikk. Den som kommer til å bli mest brukt er nok goldfrapp cd’n min (i hjemmekino anlegget da).
Jeg ble litt skuffet da. For noe av det jeg ønsket meg aller mest var gaver fra sider som gaversomforandrerverden.no. Men det fikk jeg ikke. Det er jo alltids neste år da.
(Jeg ombestemmer meg på den mest nyttige gaven – det er nok den 500 lappen jeg fikk.)
Arkivert under: These are the thoughts
Nå er det lillejulaften og tankene mine går over til stresset rundt jul. Dette er et tema hver eneste jul, men det ser ikke ut til å bli bedre. Her snakker vi julegaver, julevasking, julebaking, julehandling, julemat, julefamilie og julegodter. Dette er bare en liten del av julestresset. Selv trenger jeg ikke å bry meg om så mye av dette, ung som jeg er. Men når jeg ser hvor mye mamma stresser, skremmer det meg bort fra det julen egentlig skal handle om. Men hva skal egentlig jula handle om
Jesu fødsel? Gaver? Familie? Mat? Tre nøtter til askepott? Marsipan? Blåfjell?
Det finnes mange grunner til å feire jul. Personlig handler det for meg om tradisjon. Hvert eneste år har vi gjort noe stort ut av jula. Men nå som jeg er blitt litt eldre skjønner jeg hvor tull alt er. Meningsløst mye tull, synes jeg. Julegaver er greit, synes jeg. Så lenge det handler om å gi. Det er jo fint å få julegaver også, men det er ikke det jula skal handle om. Jesu fødsel, ja. Er det så mange som fokuserer på Jesus i juletider da? Er det ikke mest en høytid for å ære nissen? Familie. Min familie har alltid kommet sammen hvert år. Vi samles hos bestemoren min hvor vi har hatt alt fra nyfødte til oldemødre. Alle kommer hjem til jul og alle har samlet seg hos bestemor. Mamma og mine søsken. Alle tanter, onkler, søskenebarn og inngiftede tanter og onkler. Hele gjengen. Så jula handler mye om familie for min del. Mat. Det er så mye snakk om denne julematen hver eneste jul. Personlig skjønner jeg ikke helt hvorfor. Det finnes bedre mat der ute. Tre nøtter til askepott. Nå er vi over i tradisjon igjen. Det er mange som ikke kunne tenkt seg en jul uten denne filmen. Jeg synes derimot det er litt kjedelig å se den samme filmen hvert eneste år.
Det er som sakt mange grunner til å feire jul. Feiring av jul er jo en ting, men mange tar helt av. Når jeg blir eldre og får min egen familie, skal ikke jeg stresse så mye som min mamma. Hvor er julestemningen når man må passe på hvor man går og alltid rydde opp etter seg konstant. Hvor er den når man ikke får lov til å slappe av og kose seg, men må rydde, bake, pakke, levere, bake enda mer. Det er alltid noe å gjøre. Dette er ikke koselig. Det blir en dårlig stemning i huset når man hele tiden er stresset.
Det jeg prøver å si er; slutt å stress! Sett dere ned, hele familien. Ta med et brett med pepperkaker og noe godt å drikke. Ikke tenk på de kakene du ikke fikk bakt. Ikke tenk på den julegaven som ikke ble helt som den skulle. Ikke tenk mer på noen ting. Bare kos dere – sammen som en familie!
Nå skal jeg springe opp på rommet mitt før jeg blir satt i mer arbeid! God jul.
Arkivert under: Don't stop the music
Patrik Isaksson – Hos dig är jag underbar
(Musikkvideoen finnes på youtube, men fikk ikke vise den her på bloggen.)
Hos dig är jag stark
Hos dig är jag underbar
Hos dig har jag allt
Där vågar jag stanna kvar
Men när du inte ser
När du inte rör mig
Kan du ha hittat nån annan
Säg nu hur du ser mig
Arkivert under: Flowers on the wall
(Fjerde del. Første del her, andre del her, tredje del her.)
Oktober 2005
Svaret var nok nei. Vi hadde vært sammen i nesten en måned da jeg merket at en velkjent følelse kom snikende. Det var den samme følelsen jeg hadde hatt første gangen vi var sammen. Den samme forvirrende følelsen. Jeg tenkte ofte på hvorfor jeg ikke var lykkelig. Jeg hadde endelig blitt sammen med ham. Dette var ikke rett. Noe var galt. Jeg skulle ikke føle meg mislykket og feilplassert. Jeg skulle være glad og smile. Jeg skulle kunne si navnet hans uten at det kjentes som om noen stakk en veldig skarp kniv sakte gjennom hjertet mitt. Måtte jeg virkelig gjøre dette igjen? Måtte jeg såre ham enda en gang? Jeg ville ikke. Men hadde jeg noe valg? Jeg kunne jo ikke bli i dette forholdet fordi jeg syntes synd på fyren. Det var jo bare ikke rett. 9. oktober tok jeg valget mitt. Jeg måtte gjøre det slutt. Jeg var ikke lykkelig. Jeg klarte ikke mer. Jeg måtte.
Dagen etter møtte jeg ham på klubben, som var under skolen. Jeg tok ham med ut. Ut på trappa. Trappa med alle minnene. Trappa som var “hengestedet”. Trappa. Jeg sa til ham at jeg måtte snakke med ham. Har jeg ikke lært noe av alle historiene jeg har lest og alle filmene jeg har sett? Si aldri. Aldri. At du må snakke med den personen. Da skjønner man det med en gang. Han så ikke direkte blid ut der han følgte etter meg som en hund opp trappen fra klubben, gjennom gangen og ut døra. Endelig var vi ute på trappa, hengestedet. Jeg klarte ikke å se ham i øynene. Heldigvis var det en stol på trappa. Jeg satte meg ned. Han sto ved siden av meg. På den høyre siden. Rett ved siden av døra. Det så ut som at han sto der med vilje, så han kunne rømme om jeg skulle snakke alvorlig. Han er ikke typen som har alvorlige samtaler om følelser. Han er heller typen som tuller det bort og bytter samtaleemne. Så sa jeg det rett ut. “Jeg tror ikke dette går lenger”.
Det første som slo meg var at dette var nesten som første gang. Jeg sa nesten det samme. Hittil hadde øynene mine vært festet til skoene mine. Jeg hadde ikke turt å se ham i øynene denne gangen heller. Men jeg måtte se opp. “Men” fortsatte jeg. Han avbrøt meg. “Nu får du rull’an inn!” Sa han hardt, på en hånlig måte. Han klarte ikke å se på meg. Jeg prøvde å se ham i øynene, men de var vendt mot døra. Jeg så en liten del av det ene øyet hans. Det lyste hat. Jeg følte at han hatet meg. Det var en ekkel følelse. Jeg hadde sveket ham. Jeg hadde såret ham enda en gang. Det skulle ikke være slik. “Men. Vi kan jo prøve litt mer” forsøkte jeg igjen, litt forsiktig. Jeg prøvde å få øyenkontakt. Jeg ville at han skulle se at jeg var lei for det. Jeg kunne ikke noe for det. “Nei. Vi trenger ikke det.” Sa han fort og hardt. Jeg ble nesten litt redd. Blikket mitt for ned til skoene mine igjen. Han snudde seg endelig mot meg, etter noe som føltes som en evighet med stillhet. Jeg så blikket hans mot meg i sideblikket. Jeg snudde meg fort opp mot ham og så ham inn i øynene. Jeg klarte ikke å tyde blikket hans. Det var som en blanding mellom hat, kjærlighet, sorg og sinne. Også sa han noe. Jeg fikk det ikke helt med meg. Det var noe om et kyss. Plutselig bøyde han seg ned mot meg. Et siste kyss. Det var deilig. Jeg kjente tungen hans lett mot min. Munnen hans var så myk. Så deilig. Dette var siste gangen. Så trist. Han gikk inn igjen. Han levnet meg der med en følelse av tomhet og lettelse. To følelser jeg kjente igjen fra tidligere. Tomhet fra forrige gang det ble slutt. Og lettelse fra forrige gang vi ble sammen. Jeg gikk sakte ned til klubben igjen. Hvorfor følte jeg meg som et offer? Tenkte jeg. Det var jo jeg som hadde gjort det slutt. Bildet av øynene hans som lyste hat ville ikke fjerne seg fra hjernen min. Hadde jeg kanskje tatt feil? Var det kanskje ikke hat, men bare sorg? Resten av dagen gikk jeg rundt som en zombie uten følelser. Jeg prøvde å ikke tenke. Bare få dagen unna og gå og legge meg.
