Arkivert under: Real life
Hvordan forteller man moren sin at det man ønsker seg mest i julegave er en vibrator til 900 kr? Virrvarr anbefaler Magic Massager, og såklart tror jeg på alt jeg leser, så dette er en vibrator jeg bare må ha! Det som er litt dumt her er at den koster nesten 1000 kr. Som den fattige studenten jeg er, blir det vanskelig å skrape sammen så mye penger. Så da blir det spise, eller få orgasmer? Noe sier meg at jeg får et langt og kjedelig liv hvis jeg velger mat, mens det blir et kort og fantastisk liv om jeg velger orgasmer.
“Because vibrators can’t get you pregnant”
Arkivert under: These are the thoughts
Dagen idag er en stor dag for meg. Det er første gang jeg har laget noe som blir brukt på ordentlig, noe som blir betalt for av virkelige kunder. Det er første gangen jeg har jobbet så intenst over så lang tid. Det er ikke lov å være lat når man har virkelig kunder og en virkelig deadline. Det er ikke lov å lese blogger mellom jobbeøktene når produktet man lager skal på trykk og ut i salg.
For ca. en måned siden kom en lærer fra det ene media faget våres til oss og spurte om noen meldte seg frivillig til å lage et cd-cover. Uten å ane noe som helst om prosjektet meldte jeg og to andre oss som frivillig. Jeg hørte ikke noe mer om det før i går, da kom læreren til meg og sa at jeg skulle begynne neste dag (altså i dag). Jeg tenkte ikke noe mer om det før jeg kom på skolen og han ba meg sjekke mailen min. Der hadde jeg mange mail, med masse informasjon. Lærerne snakket over hodet på meg mens det eneste jeg tenkte var “Herregud, hva er det jeg har sakt ja til? Dette produktet går ut på ordentlig. Det må være bra. Tenk om de ikke liker det? Tenk om det ikke er bra nok. Jeg trenger hjelp!” Forsiktig spurte jeg om jeg var den eneste som skulle jobbe med dette, vi skulle jo være tre stykker. Ja, sa de, de andre var ikke tilgjengelig til å hjelpe. Etter det satt jeg i en time og tenkte at dette kom jeg aldri til å klare. Aldri i verden. I 11 tiden tok jeg frem skisseboken min og begynte å tegne ned noen ideer. Jeg skulle lage et sånt hefte som er inne i coveret og baksiden på coveret. Alt i alt, 7 sider. Jeg hadde fått masse bilder å velge mellom, maler og tekst. Alt det skulle jeg sette sammen, og jeg hadde pretty much frie hender. Ikke hadde jeg noen cd-covere i nærheten jeg kunne se på. Ingen inspirasjon eller ideer. Jeg måtte bare dra frem fra gamle minner. Jeg hadde da tre timer til skolen var ferdig. Tre timer på meg, på å lage et cd-cover. Tror du virkelig jeg klarte det?
I 12 tiden kom to av de som står bak cd prosjektet opp til skolen og vi snakket litt om hva de ville ha. De likte ideene mine, så jeg følte meg litt bedre. Etter at de hadde dratt begynte jeg å jobbe i illustrator (Som jeg bare har rørt en gang før, og jeg husket ikke en drit! Ikke en hyggelig opplevelse.) Jeg valgte bilder og hev de inn, målte, bannet og målte litt mer.
Etter to timers strev var klokken ett og tre av 7 sider var ferdige. Jeg tok meg en velfortjent ti minutters pause, før jeg begynte med resten. Når klokken passerte kvart på to, dro alle hjem, unntatt meg. Jeg måtte pent og pyntelig sitte der til jeg var ferdig. Coveret skulle tross alt sendes til trykk klokken halv fire. Og aldri i livet om jeg skulle ha navnet mitt på noe som så halvferdig ut.
Klokken kvart på tre nærmet jeg meg ganske ferdig og hentet læreren. Han måtte hjelpe meg å lagre filene riktig. Endelig tenkte jeg, og jammen rekker jeg ikke polet også! Men tror du virkelig det var så enkelt?
Klokken ble halv fire og de to personene som hadde vært innom tidligere på dagen kom innom igjen. Problemet var at filene var for stor til å sendes over med mail, så de måtte ta de over på minnestikk ting. Vi lagret filene i pdt-format og hev de over. For sikkerhetsskyld sjekket vi om filene funket før de dro nedover med en minnestikk ting med ubrukelige filer. Og bra var det, for den ene filen ville ikke fungere. Vi lagret, og lagret, og lagret. Flere hundre ganger. På flere hundre måter. Klokken var nå blitt fire og vi nærmet oss ikke en løsning. Hver gang vi prøvde å åpne pdf-filen og den ikke var riktig, stakk det i hjertet. Kvart over fire fungerte det endelig. Da var det bare en side igjen av coveret, så kunne alle dra! Men tror du virkelig at vi slapp unna så lett? Illustrator klarte selvfølgelig å streike. Jeg hadde laget siden og lagret den som avi fil ting. Når jeg skulle åpne den for å lagre den som pdf format, klikket den. Illustrator ville ikke fungere mer. Heldigvis var jeg så smart at jeg hadde fått illustrator på bærbare datan min bare noen timer tidligere, så det gikk bra til slutt. Nærmere fem var vi ferdig og det var fantastisk! (Men tror du jeg rakk polet? Nei.)
Så; i morgen klokken tolv kommer folk her i byen til å stå med en cd i hånden. Om de leser hva som står bakerst på cd-coveret kommer de til å lese “Cover design: Sandra ******” Oh, happy day. Jeg har laget noe, som folk kommer til å ha i husene sine. Folk kommer til å lese at jeg har laget den! Her snakker vi en stolt jente.
Jeg er veldig glad i meme’er, og fant denne hos junkfoodjunkie. Istedenfor å tagge fem andre blogger sender han bare staffetpinnen videre til de som måtte ønske å forbruke litt tid på (u)interessante lister. Når jeg ikke får sove er det min favoritt ting å gjøre. So here it goes.
Regler!
- Du må linke til den bloggen som tagget deg.
- Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
- Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg. (regler er til for å brytes)
Informasjon!
- De aller fleste sokkene i sokkeskuffen min er ikke mine. Jeg har det med å ta sokker fra andre. De fleste er mamma sine, noen er tante sine og andre har jeg sneket med meg fra diverse venner.
- Jeg elsker å fortelle om meg selv. Det er hovedsaklig det denne bloggen er til for. Å skrive tankene mine istedenfor å plage vettet av alle rundt meg.
- Jeg er allergisk mot det meste av frukt og grønt. Moren min trodde ikke på meg da jeg som 8-9 åring fant ut at jeg var allergisk mot eple. Det er bare et par år siden hun begynte å tro på meg.
- Jeg hater blod og gørr. Allikevell er serier som supernatural og grey’s anatomy, med masse blod, favoritt serier. Og filmer som saw og the hills have eyes er noen av favoritt filmene mine.
- Jeg anser meg selv som agnostiker. Altså en som verken fornekter eller bekrefter gud.
- Hele mitt liv har jeg flyttet og har til dags dato bodd i ca. 16 hus, på 17 år.
På samme måte som junkfoodjunkie sender jeg bare stafettpinnen videre til den som måtte ønske å føle seg tagget.
Hver eneste jul er lik. Julegaver, julemat, juleklær, julebord, julenisser, julemarsipan, juleøl, julemas og jul i massevis overalt hele tiden. Det begynner i oktober og varer helt til januar. Det verste med jula, hvertfall for en fattig student, er julegavene. Ikke bare er det penger, det er tid også. Tenking og vudering. Hva skal man kjøpe? Hvor mye skal man bruke? Hvem skal man kjøpe til? Når jeg ser en ting på en nettbutikk, er det fort gjort at jeg kjøper den og senere finner ut at det ikke var så smart. Etterpåsmart er ikke alltid like bra. Jeg sitter nå med for mange gaver til noen og ingen gaver til andre. Men nå har jeg bestemt meg! De som er vanskelig å finne gaver til, får en enkel gave fra noen av disse nettsidene:
gavermedmening, gaversomforandrerverden.no, utviklingsfondet, faenheller.
Spesielt liker jeg faenheller, som setter søkelyset på incest og seksuelle overgrep mot barn. Om man går inn på nettbutikken har de flere ting man kan kjøpe, enten til seg selv eller i gave. Pengene går til de som står bak faenheller, som består av frivillig arbeid og trenger penger for å holde seg oppe.
Om du har noen tips om flere lignende sider, si gjerne ifra på kommentar.
Nå ble jeg nettopp veldig glad. Det er nemlig noen som har søkt “sandrabanan” og kommet til bloggen min. Jeg vet ikke om det var meg de var ute etter, men det er jo lov å håpe! Om det kan gjøre en ellers kjedelig dag litt bedre, så hvorfor ikke?
Juletider bringer frem det beste i meg. I dag var jeg på europris rundt hjørnet, og det var så mye juleting der! Jeg fikk lyst å pynte til jula. Men det har seg slik at julepynt koster penger. Når man ikke har penger, blir det ikke julepynt. En ting er hvertfall sikkert, ingen julenisser her i hybelen! Julenisser skremmer meg.
Jeg gleder meg til å komme hjem til lukten av pepperkaker og mandariner. Da er julefølelsen på god vei. Jeg gleder meg enda mer til å komme inn til mamma til synet av juletreet. Det beste er selve julaften når jeg åpner døren til bestemor sitt hus. Hele familien samles alltid der, og juletreet er så vidt synlig bak alle julegavene. Hver eneste dag tenker jeg på den gode maten og de fine klærne. Julen er rett bak hjørnet og jeg blir bare mer og mer stresset for hver gang vi nærmer oss et skritt nærmere den store dagen. Jeg får lyst til å kjøpe alle gavene fra www.gavermedmening.no. Jeg vil skrive mer om denne, og lignende sider senere.
Arkivert under: 100% bullshit
Som sakt flere ganger før, jeg er utålmodig. Jeg kjeder meg fort og kan ikke gjøre det samme over lengre tid. Nå har jeg nettopp flyttet litt på møblene her inne, noe som var veldig slitsomt og vanskelig siden hybelen er knøtteliten. Jeg tenkte jeg skulle ta en rundrydding og vaske litt og slikt. Jeg gjorde ferdig det ene hjørnet, så ble jeg lei. Alt jeg nådde å gjøre var å flytt på sofaen, borde og tven. Jeg byttet også matte og tørket litt støv. Jeg flyttet alt rotet til rotbordet mitt og på gulvet. Så her jeg sitter er det helt ryddig og pent. Bak sofaen er det fulstendig kaos. Og jeg tør ikke si noe om kjøkkenet engang. Klaging er gøy. Nå vurderer jeg å se på supernatural, selv om det var veldig skummelt.
Arkivert under: Don't stop the music
Goldfrapp – Ride a white horse
Now take me dancing
At the Disco
Where you buy your
Winniebago
I wanna ride on a white horse
I want to ride on a white horse
Arkivert under: So damn clever
Jeg skulle svare på et meme og legge det ut her, men når jeg hadde kommet halvveis fant jeg ut at svarene mine var verdens kjedeligste. Ene spørsmålet var “har du drukket deg full på champagne?”. Dette fikk meg til å tenke på det faktum at alle tror jeg drikker champagne på fest. Det gjør jeg ikke! Jeg drikke vin, nærmere bestemt musserende vin. Musserende vin er ikke champagne. Champagne er en type musserende vin. På samme måte som asti, som er min favoritt. Champagne og asti er navnet på stedene disse vinene er laget. Champagne vinen er laget i champagne og asti er laget i asti. Det er mange som tror at all musserende vin er champagne, dette er ikke korrekt! Om du ikke tror meg kan du trykke her. Til de som ikke er så glad i trykke på linker (Jeg hater det), har jeg kopiert litt fra våres venn wikipedia.
“Champagne (eller sjampanje) er en hvit, musserende vin fra distriktet Champagne i regionen Champagne-Ardenne Nord-Frankrike.”
Jeg er fullstending klar over hvor dårlig kilde wikipedia er. Derfor har jeg også funnet en artikkel i nettavisen om saken, som dere kan finne her. Igjen har jeg kopirert litt fra artikkelen, til dere som ikke liker linker.
“De fleste forbinder musserende vin med merkelappen “champagne”, men for at en vin skal kunne kalles champagne må den komme fra det franske distriktet med samme navn. Nåde den som prøver seg på noe annet! “
Jeg håper noen ble noen hakk smartere av dette. Jeg blir like irritert hver gang noen skal begynne å krangle med meg på fest. Jeg kan ikke akkurat ta med meg utskrift fra wikipedia og nettavisen og hive i ansiktene demmes, så jeg håper noen av de leser dette.
Arkivert under: 100% bullshit
Jeg blir veldig fort lei noe. Det kan være veldig slitsomt og noen ganger bra. Jeg kan ikke bare sitte på sofaen og se på en serie. Jeg kan ikke ha en hårfarge i et helt år. Jeg kan ikke skrive et helt blogginnlegg før jeg blir lei temaet jeg skriver om. Jeg må finne ny musikk hele tiden. Jeg trenger nye klær, nye sko og nye smykker. Jeg må endre matvanene mine konstant. Jeg hater rutiner og prøver å gjøre noe mer med livet mitt. Jeg liker forandringer og vurderer nå å flytte litt på møblene på hybelen, men det er veldig vanskelig når jeg bor så lite.
I dag fikk jeg høre at jeg var veldig fargerik. Det var kantine kokken som sa det til meg når jeg skulle kjøpe frokosten min. For en bra måte å starte dagen på! Hun sa at hun skulle ønske alle var like fargerik som meg og at jeg var så flink til å sette sammen forskjellige farger. Dagen min ble fort mye bedre.
Her sitter jeg og koser meg med en nyoppdaget blogg og minor majority. Så ringer telefonen. Jeg pauser musikk og tar opp telefonen. Det er bare venninnen min som ringer meg støtt og stadig. Jeg kjenner i magen at minnene fra lørdagen kommer opp igjen, jeg smiler og tar telefonen. “Hei” sier jeg og smiler ved tanken på lørdagen. “Hei, det er kjærestentilvenninenmin” hører jeg i andre enden av denne svarte skummle tingen de kaller telefon. Jeg kjenner at magen min er oppe i halsen og jeg får ikke ut et ord. Han spør om jeg hadde tatt jakken hannes med hjem på lørdagen (Ikke bare jeg som hadde det litt for gøy, altså). “Nei” svarer jeg og ler litt for å skjule skjelvingen i stemmen min. Han sa noe mer og vi sa hade. Det var det. En helt enkel samtale mellom to personer som kjenner hverandre. Ikke så farlig, tenker du kanskje? Der tar du feil. Hadde jeg hatt minutter på å samle meg, kanskje bare noen sekunder! Så hadde det gått bra. Men å måtte gå fra å tro jeg snakker med mingodevenninne til å snakke med noen andre, på et halvt sekund. Det er for mye. Altfor mye.
Så nå sitter jeg her, og fryser på tærne mine og irriterer meg over at jeg prøver å slutte å drikke cola.
Arkivert under: Real life
På butikken i dag trengte mamma lim. Hun hadde to limer å velge mellom. Da hun så at den ene het “sekund”, var det et enkelt valg. “Jeg er så flink til å få lim på fingeren” sa hun og valgte den andre typen. Det er skummelt med lim som stivner på en sekund altså.
I dag blir det hjemmelaget pizza til middag. I mårra blir det stekt laks. Det er noe av det jeg liker best med å komme hjem til mor. Hjemmelagd god mat hver dag! Det er ikke akkurat slik på hybelen.
Mamma er veldig glad i å pusse opp, så hver gang jeg kommer inn døra er det noe nytt. Enten er det et nytt bord, noe som er malt, en ny vask… Det er alltid noe. Mens hun kan fortelle at hun malte badet, puttet inn ny vask og ryddet der inne, bare på en uke. Skryter jeg over at jeg vasket klær denne uken. Latskap på høyt nivå.
Arkivert under: My list
Når jeg ser at noen har listet opp noe, lager jeg min egen liste i hodet. Så blir listen der helt til jeg får skrevet den ned. Så jeg må skrive ned en liste over “7 grunner til at jeg liker å bo alene”. Jeg leste det i en blogg, er bare ikke helt sikker på hvilken blogg det var.
1. Jeg bestemmer selv temperaturen her inne. Ingen kan klage over at jeg liker å ha det kaldt, eller varmt.
2. Når jeg vil være alene, kan jeg være det. No questions asked.
3. Det er ingen som vet hvor mye sjokolade jeg egentlig spiser.
4. Jeg kan gå rundt naken så mye jeg vil.
5. Ingen kan klage over at jeg har hybelkaniner i hjørnene eller ingen rene fat.
6. Jeg kan så mye besøk jeg vil, når jeg vil.
7. Jeg kan synge så mye jeg vil, ingen hører meg.
Arkivert under: Real life
Flere ganger gjennom dagen kommer jeg på smarte bloggposter. Noen ganger skriver jeg ned notater, slik at jeg skal huske alt, noen ganger glemmer jeg hele greia. De gangene jeg husker, setter jeg meg foran Per-Arne og begynner å skrive. De aller fleste gangene skriver jeg noen setninger før jeg ikke klarer mer. Plutselig er hele ideen teit og dårlig. Jeg lagrer og går over til noe annet. Bare fra de siste dagene har jeg 5-6 upubliserte halve poster som venter. Men de blir aldri skrevet ferdig. En sjelden gang har jeg tatt frem en gammel halvskreven post og skrevet mer på den.
Jeg er ennå ikke helt fornøyd med bloggen, så den kommer nok til å bli endret jevnlig i tiden fremover. Til jeg finner noe jeg kan slå meg til ro med.
Mens man venter på at den kreative delen av meg skal våkne opp, hører man på musikk og besøker fine nettsider.
Det er så mye fint der inne. Kunne gjerne brukt hele stipendet mitt der, hadde det ikke vært for at de pengene er så godt som borte, før de har kommet inn på kontoen min. Men det er helt annen, depressiv, historie. Over til musikken;
Denne sangen kom jeg over i serien “The L Word” og jeg falt pladask. Jeg elsker hun med mørkt hår som synger, bevegelsene hun gjør, stemmen hennes. Og musikkvideoen er ikke så værst den heller.
Arkivert under: 100% bullshit
Jeg gjorde nettopp noe jeg kommer til å angre på, jeg bestemte meg for å hive meg med på NaNoWriMo. Siden jeg henger over en uke etter, kommer jeg aldri til å bli ferdig. Jeg kommer nok ikke til å komme halvveis engang. Men jeg har mye fritid, og lite å gjøre. So why not?
… Fuck. Jeg angrer allerede. Men jeg har da litt selvkontroll? Dette går bra.
