(Pssst: Dette skjedde for to timer siden og jeg er fortsatt litt små skjelven. Teksten er kanskje ikke så godt skrevet, siden jeg fortsatt er litt i sjokk.)

Jeg satt på klasserommet mitt og jobbet med nynorsk oppgaver sammen med en god kompis når kjæresten min kom inn døra. Han hadde sånn smått oversett meg de siste dagene, og jeg var blitt vandt til det. Læreren ba ham fortelle nyhetene sine til hele klassen. Kjæresten min sto opp foran hele klassen og sa rett frem ”Jeg skal slutte på skolen på fredag og flytter til Trondheim om en måned”. HVA? Han skal flytte? Til Trondheim? Og første gang jeg får høre om dette er når han fortelle det til hele klassen. HVA? Skjer dette virkelig? Det sto sjokkert skrevet over hele ansiktet mitt. Alt han kunne gi meg var et trist blikk. Jeg er kjæresten hans og alt han gir meg er et jævla trist blikk! Er han dum? Er han tilbakestående? Finnes det inteligent liv der inne?

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg konsentrerte meg om skolearbeidet mens han sto der oppe og pratet om hva han skulle gjøre i Trondheim. Jeg klarte ikke å skrive. Jeg klarte ikke å puste. Jeg skjelvet. Jeg var på gråten. Men jeg måtte gjøre noe. Jeg måtte ha noe å konsentrere meg om. Noe annet enn det faktum at kjæresten min skulle flytte og ikke så det som nødvendig å fortelle det til meg uten at hele klassen var rundt oss. Han gikk ut i gangen og jeg sprang etter ham. Han sto et stykke unna med ryggen til meg. Det klikket for meg. Jeg dyttet til ham og spurte hva i helvete han holdt på med. Han sa ingenting. Jeg spurte hvorfor han ikke sa det til meg. Svaret hans? ”derfor”. HALLO? Jeg sto å så på ham. Såret. Han hadde på seg verdens største careface og sa ingenting. ”Er det alt?” spurte jeg. ”Nei” svarte han. ”Er det noe du vil si?”, ”nei”. ”Hade da”, ”hade”. Det var alt jeg fikk av kjæresten min. Det satt folk rundt oss, folk jeg ikke kjente. Jeg følte spenningen. Jeg følte hvor ukomfortabel de var. Jeg klarte ikke mer og gikk inn i klasserommet. Der følte jeg blikkene til alle rundt meg. Jeg ga faen og prøvde meg på oppgavene.

Det gikk ikke så bra. Jeg klarte ikke å holde pennen i handen. Jeg var helt på gråten. Jeg ga opp og pakket sakene mine. Jeg sa til læreren min at jeg dro, han hadde vært vitne til alt og forsto. En venninne kom i gangen mens jeg la vekk bøkerne mine. Jeg prøvde å forklare hva som hadde skjedd, men var så på gråten at jeg ikke fikk sakt hva jeg følte. Jeg visste at jeg kom til å gråte om jeg sa noe. Jeg gikk inn på klasserommet mitt, hentet vesken min og gikk ned gangen.

I trappen møtte jeg kjæresten min. Han så på meg med et trist blikk. Jeg prøvde å overse ham, men han gikk ved siden av meg. Jeg klarte ikke å si noe. Det kom bare tårer. Etter en stund spurte jeg hvorfor han gjorde det. Hvorfor han gjorde det slutt med meg foran hele klassen. Han svarte at han ikke gjorde det. Han gjorde det ikke slutt. Alt som kom var tårer. Jeg måtte ut av skolen. Når vi kom ut tok han meg med til bestemoren, der var det ingen hjemme, slik at vi kunne prate. Jeg gråt konstant i et kvarter. Jeg klarte ikke å si noe. Alt som kom var tårer. Han forklarte hvorfor han flyttet og hvorfor han ikke sa noe. Han sa han ikke klarte å gi meg de dårlige nyhetene. IKKE KLARTE Å GI MEG DE DÅRLIGE NYHETENE? Ja, for det var jo så mye bedre at jeg fikk vite det foran hele klassen. Det var veldig koselig at hele jævla klassen fikk se min reaksjon. Det var flott. Veldig snilt gjort av ham.

Vi satt i sofaen en stund før vi gikk opp i en seng. Der lå vi i en halvtime og bare pratet. Pratet om hva som skjedde videre. Jeg fortalte ham at jeg elsker ham. For jeg gjør det. På min måte. Jeg er ikke den beste kjæresten. Jeg kan være ganske slem. Men etter å ha opplevd hvor såret jeg ble. Hvor trist jeg ble over at han skal flytte, visste jeg at jeg elsker ham. Man vet ikke hva man har før man mister det. Vi ble enig om å fortsette. Jeg vil ikke miste ham. Ikke ennå. Selv om det betyr at jeg bare får ha han i en måned før han han drar, er det bedre enn å miste ham nå.